Hopp til innhold

Legenda Aurea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Legenda Aurea, 1290 cirka, Biblioteca Medicea Laurenziana, Florence

Legenda aurea («Den gylne legende»), også kalt for Legenda sanctorum, er et latinsk verk av Jacobus de Voragine (Jacopo da Varagine) og består av en samling fantasirike hagiografier, livene til helgener, som ble en enorm suksess i senmiddelalderen. Verket som inneholder livene til over 180 helgener og martyrer ble sannsynligvis satt sammen en gang rundt 1260, men det ble lagt til teksten i århundrenes løp.[1] Den eksisterte i håndskrift i Tyskland en gang rundt 1282. Mer enn tusen manuskripter av teksten har blitt bevart.[2][3]

Middelaldersk bestselger

[rediger | rediger kilde]
Helgenbiografien om St George og dragen er en av de mange fortellinger om helgener som er bevart i Legenda Aurea.

Den ble i begynnelsen kalt for Legenda sanctorum («helgenlesninger») og fikk popularitet under den tittelen som den er best kjent som, Legenda Aurea. Den overtok og overgikk tidligere samlinger av forkortete helgenbiografier, Abbreviatio in gestis et miraculis sanctorum, tilskrevet den dominikanske kronikøren Jean de Mailly og Epilogus in gestis sanctorum av den dominikanske predikanten Bartholomew av Trent. Over åtte hundre manuskriptkopier av verket har blitt bevart,[4] Da trykkerikunsten ble oppfunnet på 1450-tallet ble det utgitt utgaver raskt, ikke bare på latin, men på de største europeiske språkene. Blant inkunabel, eller vuggetrykk, trykt før 1501, ble Legenda Aurea trykket i antall som var bort imot likestilt med Bibelen, og hadde den praktiske fordelen av å være kompakt, bekvemmelig arrangert, enkel og kortfattet i stilen.[5] En av de første bøkene som William Caxton trykte på engelsk språk. Caxtons versjon kom i 1483 og hans oversettelse ble trykket opp på nytt og nådde et niende opplag i 1527.[6]

Ukritisk, men populær

[rediger | rediger kilde]

Skrevet i en enkel, lettlest latin, ble boken lest i sin tid for dens fortellinger. Boken er betraktet som det nærmeste til en encyclopedi over middelalderens helgener som har blitt bevart til i dag. Som sådan er den verdifull for kunsthistorikere og historikere med middelalderen som spesiale for å søke informasjon om helgener avbildet i kunsten ved deres gjerninger og attributter. Dens stadige gjentagelser er forklart ved at Jacobus da Varagine mente å skrive en håndbok eller en oversikt av kunnskap om helgener for hjelp i prekener og religiøse seremonier, ikke et verk for populær underholdning.

Jacobus de Voragine arrangerte sitt materiale etter kirkeårene. Den dedikerte detaljer for hver av de viktige kristne helligdagene som jul, helligtrekongersdag, påske, kristi himmelfartsdag, og pinse, og forklarte meningen med kirkehøytidene og de liturgiske sedvanene. Boken var således like mye en veiledning i helligdagene som for den daglige oppbyggelse.

Jacobus samlet en rikelig samling av fortellinger. Mange steder i verket nevner han sin kilder. I tillegg til berømte navn er blant annet kirkefedrene Augustin av Hippo og Hieronymus. Disse legendene er mer enn kun fortellinger ettersom ved å legge til fortellinger innenfor rammeverket av kirkens sesonger ble kirkens makt gjentatt igjen og igjen.

Fortellingene er ikke kritiske til sine kilder og hver fortelling begynner typisk sett med en fantasirik etymologi for helgenens navn.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Reames, Sherry L. (1985): The Legenda Aurea: a reexamination of its paradoxical history, University of Wisconsin. En introduksjon til Legenda Aurea, den store suksess i senmiddelalderen, og sammenbruddet i dens omdømme på 1500-tallet.
  2. ^ Maddocks, Hilary (1991): «Pictures for aristocrats: the manuscripts of the Légende dorée», i: Manion, Margaret M.; Muir, Bernard James, red.: Medieval texts and images: studies of manuscripts from the Middle Ages, s. 2.
  3. ^ Fleith, B. (1986): «Le classement des quelque 1000 manuscrits de la Legenda aurea latine en vue de l'éstablissement d'une histoire de la tradition», i: Dunn-Lardeau, Brenda, red.: Legenda Aurea: sept siècles de diffusion, s. 19-24
  4. ^ Antallet er oppgitt av Reames, Sherry L. (1985): The Legenda aurea: A Reexamination of Its Paradoxical History. Madison: University of Wisconsin Press.
  5. ^ Reames, Sherry L. (1985): The Legenda aurea: A Reexamination of Its Paradoxical History, s. 197-198
  6. ^ O'Neill, George V. (1973): The Golden Legend, CUP Archive. s. 8

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]