Samuel Goldwyn

Samuel Goldwyn
	Goldwyn i midten sammen med (fra venstre) Jesse L. Lasky, Adolph Zukor, Goldwyn, Cecil B. DeMille og Al Kaufman i forbindelse med overtakelsen av Paramount Pictures i 1916.
Født	17. aug. 1882; Warszawa, Kongress-Polen, Russland
Død	31. januar 1974 (94 år); Los Angeles, California, USA
Beskjeftigelse	Filmprodusent, filmdirektør
Ektefelle	Blanche Lasky (1910–1915; skilt; 1 barn); Frances Howard (1925–1974; hans død; 1 barn)
Barn	Samuel Goldwyn Jr.
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet; USA
Gravlagt	Forest Lawn Memorial Park
Utmerkelser	Presidentens frihetsmedalje; Jean Hersholt Humanitarian Award (1958) (tema for: 30th Academy Awards); Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år	1917–1953
IMDb	IMDb
	Samuel Goldwyn på Commons

Samuel Goldwyn (født Schmuel Gelbfisz (jiddisch: שמואל גלבפֿיץ; født 17. august 1879 i Warszawa, død 31. januar 1974 i Los Angeles), også kjent som Samuel Goldfish, var en amerikansk filmprodusent. Han var mest kjent for å være den grunnleggende bidragsyter og sjef for en rekke filmselskaper i Hollywood.^[3]

Tidlige liv

Goldwyn ble født Schmuel Gelbfisz i Warszawa i Kongress-Polen som var en del av Det russiske keiserdømmet til en polsk, hasidisk jødisk familie. Hans foreldre var Aaron David Gelbfisz, en kramkar, og hans kone Hannah Reban (født Jarecka).^[4] I ung alder forlot han Warszawa til forts og blakk. Han kom seg til Birmingham i England hvor han oppholdte seg hos slektninger i noen få år. Han brukte der navnet Samuel Goldfish.

Goldwyn emigrerte i 1898 til Amerikas forente stater, men av frykt for å bli avvist da han ankom, gikk han av skipet i Nova Scotia i Canada, før han flyttet til New York i januar 1899. Han fant seg arbeid i den nordlige delen av delstaten, Gloversville, i den travle konfeksjonsvirksomheten. Snart førte hans markedsføringsferdigheter til at han ble en svært vellykket selger hos Elite Glove Company. Etter fire år som salgsdirektør, flyttet han tilbake til New York City og bosatte seg i West 61st Street 10.^[5]

Paramount

Utdypende artikkel: Paramount Pictures

I 1913 etablerte Goldfish et partnerskap med sin svoger Jesse L. Lasky, Cecil B. DeMille og Arthur Friend, The Jesse L. Lasky Feature Play Company, for å produsere fullengde kinofilmer. Filmrettigheter for teaterstykket The Squaw Man ble kjøpt for 4 000 dollar, og Dustin Farnum ble ansatt til hovedrollen. Innspillingen av den første filmen i Hollywood startet den 29. desember 1913.^[6]

I 1914 var Paramount et filmutveksling- og utstillingsselskap ledet av W. W. Hodkinson. På jakt etter flere filmer å distribuere, førte til at Paramount undertegnet en kontrakt med Lasky-selskapet den 1. juni 1914 om leveranse av 36 filmer per år. Ett av Paramounts andre leverandører var Adolph Zukors Famous Players Company. De to selskapene fusjonerte den 28. juni 1916 som The Famous Players-Lasky Corporation. Zukor hadde i det stille kjøpt opp aksjer i Paramount, og to uker før fusjonen ble han president av Paramount Pictures Corporation og erstattet Hodkinson med Hiram Abrams, en av Zukors forbindelser.^[7]

Med fusjonen ble Zukor president av både Paramount og Famous Players-Lasky, hvor Goldfish ble styreformann for styret til Famous Players-Lasky, og Jesse Lasky første visepresident. Etter en rekke konflikter med Zukor, trakk Goldfish seg som styreformann og som medlem av toppledelsen i selskapet, den 14. september 1916. Goldfish var ikke lenger et aktivt medlem av ledelsen, dog eide han fortsatt aksjer og var fortsatt medlem av styret. Famous Players-Lasky ble senere en del av Paramount Pictures Corporation, og Paramount ble til ett av Hollywoods ledende studioer.^[8]

Goldwyn Pictures

I 1916 gikk Goldfish inn i et parterskap med Broadway-regissørene Edgar og Archibald Selwyn, hvor de benyttet deler av sine etternavn som navn på deres nye filmproduksjonsselskap Goldwyn Pictures. Samuel Gelbfisz så en mulighet og endret offisielt sitt navn til Samuel Goldwyn, som han benyttet resten av livet. Goldwyn Pictures viste seg å bli en suksess, men det er deres maskottvaremerke «Leo the Lion» som selskapet er mest kjent for.

Den 10. april 1924 ble Goldwyn Pictures kjøpt opp av Marcus Loew og fusjonert inn i hans Metro Pictures Corporation. På tross av at hans navn er inkludert i det nye firmanavnet, Metro-Goldwyn-Mayer, produserte han ingen filmer for selskapet.

Samuel Goldwyn Productions

Fra traileren til *The Hurricane* (1937)

Utdypende artikkel: Samuel Goldwyn Productions

Før salget og fusjonen av Goldwyn Pictures i april 1924, hadde Goldwyn etablert Samuel Goldwyn Productions i 1923 som et rent produksjonsselskap (uten en distribusjonsavdeling). Deres første film var Potash and Perlmutter, utgitt i september 1923 gjennom First National Pictures. Noen av de tidlige produksjonene bærer navnet «Howard Productions», navngitt etter Goldwyns kone, Frances Howard.

I 35 år bygget Goldwyn omdømme innen filmproduksjon og et øye for å finne talenter for å lage filmer. William Wyler regisserte mange av hans mest kjente produksjoner, og han hyret forfattere som Ben Hecht, Sidney Howard, Dorothy Parker og Lillian Hellman. (Ifølge legenden, på en opphetet historiekonferanse, skjelte Goldwyn ut noen – i de fleste versjoner var det Mrs. Parker – som husket at han en gang hadde vært en hanskemaker og som svarte: «Ikke pek på meg med den fingeren du. Jeg kjente den når den hadde fingerbøll på!» En annen gang, da han krevde et manus med en lykkelig slutt, sa hun: «Jeg vet at dette vil komme som et sjokk for Dem, Hr. Goldwyn, men gjennom historien, som har inneholdt milliarder på milliarder av mennesker, har ikke en eneste historie noen gang hatt en lykkelig slutt.»^[9])

På den tiden laget Goldwyn en rekke filmer og var den mest fremgangsrike, uavhengige produsenten i Amerikas forente stater. Mange av hans filmer var ubetydelige, dog hans samarbeider med John Ford resulterte i Best Picture Oscar nominasjoner for Arrowsmith (1931). William Wyler var ansvarlig for flesteparten av Goldwyns hyllede filmer med Best Picture Oscar-nominasjoner for Dodsworth (1936), Dead End (1937), Wuthering Heights (1939), Kvinnen uten hjerte (1941) og The Best Years of Our Lives (1948). De ledende skuespillerne i flere av Goldwyns filmer, spesielt de regissert av William Wyler, ble også Oscar-nominert for deres fremføring.

I løpet av 1930-årene ga Goldwyn ut alle sine filmer gjennom United Artists, men i løpet av 1941 og for resten av hans karriere, ga Goldwyn ut sine filmer gjennom RKO Radio Pictures.

Oscar

Se også: Oscar

I 1946, året han ble beæret av Academy of Motion Picture Arts and Sciences med Irving G. Thalberg Memorial Award, fikk Goldwyns drama The Best Years of Our Lives, med Myrna Loy, Fredric March, Teresa Wright og Dana Andrews i hovedrollene, en Oscar for beste film. I 1950-årene laget Samuel Goldwyn flere filmmusikaler inkludert 1952 hitten Hans Christian Andersen (hans siste med Danny Kaye, som han laget mange andre med), og 1955-hitten Guys and Dolls med Marlon Brando, Jean Simmons, Frank Sinatra og Vivian Blaine i hovedrollene, som var basert på den like suksessfulle Broadway-musikalen. Dette var den eneste uavhengige filmen som Goldwyn utga igjennom MGM.

I hans siste film, laget i 1959, brakte Samuel Goldwyn sammen skuespillerne Sidney Poitier, Dorothy Dandridge, Sammy Davi jr. og Pearl Bailey i en filmutgave av George Gershwins opera, Porgy and Bess. Filmen ble utgitt av Columbia Pictures og ble nominert til tre Oscar, men vant kun én. Den var også en kritisk og finansiell flopp, og Gershwin-familien skal ha mislikt filmen og til slutt trukket den fra distribusjon. Filmen gjorde operaen til en operette med talt dialog mellom de musikalske numrene. Dens mottakelse var en stor skuffelse for Goldwyn, som ifølge sin biograf Arthur Marx, så den som kronen på verket og ønsket å lage filmen om Porgy and Bess helt siden han så den på scenen i 1935.

Priser, utmerkelser og anerkjennelser

I 1957 ble Goldwyn tildelt Jean Hersholt Humanitarian Award for hans fremragende bidrag til humanitære saker.
Den 27. mars 1971 ble Goldwyn presentert med Presidentens frihetsmedalje av President Richard Nixon.^[10]
Samuel Goldwyn Theater i Hollywood er oppkalt etter ham.
Samuel Goldwyn har en stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 1631 Vine Street.

Dødsfall

Goldwyn døde i sitt hjem i Los Angeles i 1974 fra naturlige årsaker, i en alder av 94. Han ble begravet på Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale i California.

I 1980-årene ble Samuel Goldwyn Studio solgt til Warner Bros.

Familie og slekt

Ekteskap

Fra 1910 til 1915 var Goldwyn gift med Blanche Lasky, en søster av Jesse L. Lasky. De fikk en datter, Ruth. I 1925 giftet han seg med skuespillerinnen Frances Howard som han forble gift med resten av livet. Deres sønn, Samuel Goldwyn, Jr., tok etter hvert over farens virksomhet.

Barnebarn

Samuel Goldwyns barnebarn inkluderer:

Francis Goldwyn, grunnleggeren av Manhattan Toy Company og administrerende medlem av Quorum Associates LLC
Tony Goldwyn, skuespiller
John Goldwyn, filmprodusent
Peter Goldwyn, visepresident i Samuel Goldwyn Films
Catherine Goldwyn, opprettet Sound Art, en veldedig organisasjon som underviser i populærmusikk over hele Los Angeles
Liz Goldwyn, har en dokumentarfilm på HBO som heter Pretty Things som inneholder intervjuer med burleskdronninger fra storhetstiden til amerikansk burlesk.^[11]^[12] Hennes bok som er en utvidelse av dokumentaren med tittelen Pretty Things: The Last Generation of American Burlesque Queens, ble utgitt i oktober 2006 av HarperCollins.^[13]

Nevø

Goldwyns slekt inkluderer Fred Lebensold (1917-1985), en prisvinnende arkitekt (best kjent for arkitekturen til flere konsertlokaler i Canada og USA). Fred var sønn av Sams yngre søster, Manya.

Samuel Goldwyn Foundation

Samuel Goldwyns testamente opprettet en multi-million dollar veldedig stiftelse i hans navn. Samuel Goldwyn Foundation finansierer Samuel Goldwyn Writing Awards, var med på å finansiere byggingen av Frances Howard Goldwyn Hollywood Regional Library, og sørger for en fortløpende finansiering for Motion Picture & Television Country House and Hospital.

The Samuel Goldwyn Company

Utdypende artikkel: The Samuel Goldwyn Company

Flere år etter Goldwyns død, startet hans sønn, Samuel Goldwyn Jr., et uavhengig distribusjonsselskap for film og fjernsyn dedikert til å bevare integriteten til Goldwyns ambisjoner og arbeid. I 1997 ble selskapets eiendeler kjøpt av MGM.

Referanser

^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Samuel Goldwyn Academy Awards Acceptance Speech», besøkt 29. februar 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Obituary Variety, 6. februar 1974, side 63.
^ [1]
^ A. Scott Berg, Goldwyn, a Biography
^ A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. ss.31-35,41.
^ A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. pp.49,58
^ A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. ss.58,59,63.
^ Silverstein, Stuart Y., ed. (1996). Not Much Fun: The Lost Poems of Dorothy Parker. New York: Scribner. s. 42, n. 75. ISBN 0-7432-1148-0.
^ «Public Papers of the Presidents of the United States, Richard Nixon, 1971». 1971. s. 490. ISBN 0160588634. Besøkt 1. april 2013.
^ «Pretty Things» (på engelsk). Internet Movie Database.
^ «Pretty Things». Liz Goldwyn Films. Arkivert fra originalen 9. april 2013. Besøkt 2. april 2013.
^ «Pretty Things: The Last Generation of American Burlesque Queens». Google Books. Besøkt 2. april 2013.

Eksterne lenker

(en) Samuel Goldwyn på Internet Movie Database
(da) Samuel Goldwyn på Filmdatabasen
(en) Samuel Goldwyn på AllMovie
(en) Samuel Goldwyn hos Turner Classic Movies
(en) Samuel Goldwyn hos The Movie Database

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-ee17d9978ebeb44b2f9c0f6483902f92370a7425-2] «Samuel Goldwyn Academy Awards Acceptance Speech», besøkt 29. februar 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] Obituary Variety, 6. februar 1974, side 63.

[4] [1]

[5] A. Scott Berg, Goldwyn, a Biography

[6] A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. ss.31-35,41.

[7] A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. pp.49,58

[8] A.Scott Berg, Goldwyn, a Biography. ss.58,59,63.

[9] Silverstein, Stuart Y., ed. (1996). Not Much Fun: The Lost Poems of Dorothy Parker. New York: Scribner. s. 42, n. 75. ISBN 0-7432-1148-0.

[10] «Public Papers of the Presidents of the United States, Richard Nixon, 1971». 1971. s. 490. ISBN 0160588634. Besøkt 1. april 2013.

[11] «Pretty Things» (på engelsk). Internet Movie Database.

[12] «Pretty Things». Liz Goldwyn Films. Arkivert fra originalen 9. april 2013. Besøkt 2. april 2013.

[13] «Pretty Things: The Last Generation of American Burlesque Queens». Google Books. Besøkt 2. april 2013.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

v d r Cecil B. DeMille Award
1952–1960	Cecil B. DeMille (1952) · Walt Disney (1953) · Darryl F. Zanuck (1954) · Jean Hersholt (1955) · Jack L. Warner (1956) · Mervyn LeRoy (1957) · Buddy Adler (1958) · Maurice Chevalier (1959) · Bing Crosby (1960)
1961–1980	Fred Astaire (1961) · Judy Garland (1962) · Bob Hope (1963) · Joseph E. Levine (1964) · James Stewart (1965) · John Wayne (1966) · Charlton Heston (1967) · Kirk Douglas (1968) · Gregory Peck (1969) · Joan Crawford (1970) · Frank Sinatra (1971) · Alfred Hitchcock (1972) · Samuel Goldwyn (1973) · Bette Davis (1974) · Hal B. Wallis (1975) · Walter Mirisch (1977) · Red Skelton (1978) · Lucille Ball (1979) · Henry Fonda (1980)
1981–2000	Gene Kelly (1981) · Sidney Poitier (1982) · Laurence Olivier (1983) · Paul Newman (1984) · Elizabeth Taylor (1985) · Barbara Stanwyck (1986) · Anthony Quinn (1987) · Clint Eastwood (1988) · Doris Day (1989) · Audrey Hepburn (1990) · Jack Lemmon (1991) · Robert Mitchum (1992) · Lauren Bacall (1993) · Robert Redford (1994) · Sophia Loren (1995) · Sean Connery (1996) · Dustin Hoffman (1997) · Shirley MacLaine (1998) · Jack Nicholson (1999) · Barbra Streisand (2000)
2001–2020	Al Pacino (2001) · Harrison Ford (2002) · Gene Hackman (2003) · Michael Douglas (2004) · Robin Williams (2005) · Anthony Hopkins (2006) · Warren Beatty (2007) · Steven Spielberg (2009) · Martin Scorsese (2010) · Robert De Niro (2011) · Morgan Freeman (2012) · Jodie Foster (2013) · Woody Allen (2014) · George Clooney (2015) · Denzel Washington (2016) · Meryl Streep (2017) · Oprah Winfrey (2018) · Jeff Bridges (2019) · Tom Hanks (2020)