Albert Adu Boahen
| Albert Adu Boahen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. mai 1932[1] Eastern | ||
| Død | 24. mai 2006[1] (74 år) Eastern | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, universitetslærer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | School of Oriental and African Studies University of Ghana Akuafo Hall Mfantsipim-skolen | ||
| Barn | Charles Adu Boahen | ||
| Parti | New Patriotic Party | ||
| Nasjonalitet | Ghana | ||
| Utmerkelser | Noma-prisen (1997) Fellow of the Ghana Academy of Arts and Sciences (1969) | ||
| Arbeidssted | University of Ghana, 1959–1990 professor siden 1971 | ||
| Fagfelt | Afrikas historie | ||
| Kjent for | New Patriotic Partys presidentkandidat i Ghanas presidentvalg i 1992 | ||
Albert Kwadwo Adu Boahen (født 24. mai 1932, død 24. mai 2006) var en ghanesisk akademiker, historiker og politiker. Han jobbet ved University of Ghana fra 1959 til 1990, fra 1971 som professor. Som politiker var han presidentkandidat for Ghanas største opposisjonsparti, New Patriotic Party, i presidentvalget i 1992.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Akademia
[rediger | rediger kilde]Boahen ble født i Oseim av presbyterianske foreldre og hadde familierøttene sine i Juaben-Asante. Han gikk på religiøse skoler mellom 1938 og 1947 før han gikk tre år på Mfantsipim School før han ble imatrikluert som historiestudent på University College of the Gold Coast i Legon. Han gikk ut i 1956.[2] I 1959 tok han en Ph.D i afrikansk historie ved School of Oriental and African Studies i London, som den første ghananeser.[3]
Han ble ansatt ved University of Ghana i 1959, og hadde professortittel fra 1971 til han gikk av med pensjon i 1990. Han var leder for historieavdelingen fra 1967 til 1975,[2] som den første afrikaner i stillingen,[3] og var rektor fra 1973 til 1975.[2] Han var også i redaksjonskomitéen til Journal of African History, utgitt av Cambridge University Press,[3] og var gjesteforeleser på institusjoner som Australian National University i 1969, Columbia University i 1970 og State University of New York i 1990 og 1991. Mellom 1993 og 1999 jobbet han også i en komité under UNESCO som publiserte åttebindsverket General History of Africa.[2]
Politikk
[rediger | rediger kilde]Boahens akademiske virke gikk også inn i politikken. I februar 1988 holdt han offentlige forelesinger om Ghanas historie fra 1972 til 1987. På grunn av dette får han æren for å ha brutt den såkalte «stillhetskulturen» som kjennetegnet regimet til Ghanas president Jerry Rawlings som hadde hatt makten siden 1981..[3] Forelesingene, opprinnelig holdt i British Council Hall i Accra, ble publisert i 1998 som The Ghanaian Sphinx: The Contemporary History of Ghana 1972-1987.[2]
I 1990 var han med på å grunnlegge Movement for Freedom and Justice, og var organisasjonens første leder. Forbudet mot politiske partier i landet ble opphevet i 1992 og i presidentvalget samme år var Boahen New Patriotic Partys kandidat. Han tapte for Jerry Rawlings,[2] men fikk 30,4 % av stemmene.[4] På grunn av misnøye med påstått valgfusk i dette valget boikottet Boahen det neste presidentvalget. John Kufour var da kandidat for New Patriotic Party, og gjorde det noe bedre enn Boahen med 39,6 %.[5] I 1998 prøvde Boahen å bli partiets presidentkandidat igjen, men Kufour ble i stedet valgt, og vant til slutt valget og ble president.[2]
Boahen gikk ut mot marxistisk historieskriving tidlig i karrierne sin. Politisk beskrev han seg som en liberal demokrat med tro på frihet for individet, statlig velferd, privateide selskaper og markedsøkonomi.[2]
Ettermæle og død
[rediger | rediger kilde]Boahen var medlem av Ghana Academy of Arts and Sciences,[3] og i 2003 ble det utgitt et festskrift med tittelen Ghana in Africa and the World, redigert av Toyin Falola. NESCO gav ham Avicennamedaljen i sølv.[2]
Boahen døde 24. mai 2006, samme dag som han fylte 74 år.[3] Han etterlot seg kone og fem barn. Noe overraskende var Jerry Rawlings blant dem som kom i sørgebesøk til familien.[2] Boahen fikk statsbegravelse og i juni 2006 fikk han posthumt Order of the Star of Ghana.[3]
Utvalgt bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Britain, the Sahara and the Western Sudan 1788-1861. London – Oxford 1964 (Boahens avhandling)
- Topics in West African History. Harlow – London 1966
- Ghana: Evolution and Change in the 19th and 20th Centuries. London 1975.
- The Revolutionary Years: West Africa Since 1800 Accra – London 1975
- Politics in Ghana, 1800-1874, i, J. F. Ade Ajayi u. Michael Crowder History of West Africa. London 1977 (3. opplag.), Bd. 2, S. 167-260.
- African Perspectives of Colonialism. Baltimore 1987.
- The Ghanaian Sphinx: Reflections on the Contemporary History of Ghana, 1972 – 1987. – Accra 1989
- Mfantsipim and the making of Ghana: A Centenary History, 1876 – 1976. – Accra 1996 (Fikk Noma-prisen)
- Yaa Asantewaa and the Asante – British War of 1900-1. Accra 2003.
- Africa in the Twentieth Century: The Adu Boahen Reader. Trenton N. J. 2005.
- Albert Adu Boahen (with bidrag fra J. B Webster og M. Tidy), The Revolutionary Years: West Africa since 1800. London 1980
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j Agyeman-Duah, Ivor (2. juni 2006). «Albert Adu Boahen. Historian who broke Ghanaian dictator's culture of silence». The Guardian. Besøkt 28. mars 2012.
- ^ a b c d e f g «Professor Emeritus Albert Adu Boahen (1932–2006)». Journal of African History. Cambridge: Cambridge University Press. 47 (3): 359–361. 2006. doi:10.1017/S0021853706002441. Besøkt 28. mars 2012.
- ^ Jeffries, Richard, and Claire Thomas. «The Ghanaian Elections of 1992». African Affairs, Vol. 92, No. 368 (Jul., 1993), pp. 331-366. stabil URL
- ^ African Elections Database