Hopp til innhold

Australias kvinnelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Australia
Australia
ForbundFootball Federation Australia
KonføderasjonAFC
LandslagstrenerTom Sermanni
KallenavnMatildas
Flest kamperCheryl Salisbury (139)
Flest målCheryl Salisbury (34)
MeritterOseaniamester 1994, 1998 og 2003. Asiamester 2010
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
Ukjent

Australias kvinnelandslag i fotball representerer Australia i internasjonal fotball. Etter å kontrollert å ha vunnet samtlige VM-kvalifiseringer (bortsett fra den første), søkte Australia om å skifte fra Oseania Football Confederation til Asian Football Confederation. I 2006 ble søknaden innvilget.

I begynnelsen spilte Australia og New Zealand i Asiamesterskapet. I begynnelsen av 1980-tallet ble imidlertid Australia og New Zealand del av OFC. Da OFC Women's Championship ble startet i 1983, var det i hovedsak de to lagene, den asiatiske pariaen Taiwan og Ny-Caledonia som stilte.[1] Australia tapte for New Zealand. Australia vant heller ikke de tre neste mesterskapene (som ble vunnet av Taiwan 2 ganger og New Zealand), men fra 1995 vant de tre ganger på rad.[2][3] Ettersom Australia skiftet kontinenttilhørighet, kunne de ikke forsvare tittelen sin i 2007.

Australia har kvalifisert seg til samtlige VM bortsett fra den første. I VM i 1995 endte Australia sist i gruppe med Danmark, USA og Kina.[4] I VM i 1999 kom Australia på tredjeplass foran Ghana, men bak Kina og Sverige.[5][6][7]

Australia var vert for OL, og havnet i en tøff pulje med Sverige, Brasil og Tyskland. Australia greide uavgjort mot Sverige, men tapte mot de to andre lagene. Også i VM i 2003 kom Australia sist i sin pulje. Imidlertid gikk det bedre i Fotball under Sommer-OL 2004, da Australia havnet i gruppe med vertene. Australia endte på tredjeplass, som holdt til kvartfinale. Kvartfinalen tapte Australia 1-2 mot Sverige.

Etter at Australia ble innvilget medlemslap i AFC, fikk de tøffere motstand. I asiamesterskapet fikk de i debuten sin sølv etter å ha tapt finalen på straffespark. Dermed var de også kvalifisert til VM i 2007. I sluttspillet kom Australia til kvartfinalen for andre gang etter å ha utliknet mot Canada to minutter på overtid. Australia møtte Brasil og kjempet bra fra seg, men tapte 2-3.

Imidlertid ble fotballturneringen i OL i Beijing et arrangement uten australsk deltakelse. I Asiamesterskapet 2008 kom Australia greit til semifinalen på bekostning av Sør-Korea og Taiwan, men i semifinalen de ble slått ut av Nord-Korea. Bronsefinalen tapte de også, denne gangen mot Japan.

Australia fikk tatt revansje i neste asiamesterskap i 2010. Etter å ha vunnet de to første rundene mot respektive Vietnam og Sør-Korea, tapte de mot Kina, men kom videre med en andreplass totalt. Australia møtte Japan i semifinalen, og de vant 1-0. I finalen møtte Australia Nord-Korea. Kampen endte uavgjort etter ordinær tid og forlenging, men Australia vant straffesparkkonkurransen med 5-4. Australia ble da det tredje landet som vant både vant Oseaneamesterskapet og Asiamesterskapet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Garin, Eric (21. september 2000). «Women's Oceania Cup 1983 (Nouméa)». Rec.Sport.Soccer Statistics Foundation. Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ Garin, Eric (31. mars 2011). «Oceania Cup (Women)». Rec.Sport.Soccer Statistics Foundation. Besøkt 16. januar 2014. 
  3. ^ «It's been a long road to recognition as Matildas face their shot at glory»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. 8. juli 2011. Besøkt 2. juni 2016. 
  4. ^ FIFA.com. «FIFA Women's World Cup Sweden 1995 – Matches». FIFA.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. juli 2015. Besøkt 19. januar 2019. 
  5. ^ Cockerill, Michael (22. juni 1999). «Far from Waltzing, the Matildas stumble at start». The Sydney Morning Herald. s. 37 – via Newspapers.com. 
  6. ^ Cockerill, Michael (25. juni 1999). «Swedes show Matildas the approaching exit». The Sydney Morning Herald. s. 35 – via Newspapers.com. 
  7. ^ Yannis, Alex (27. juni 1999). «China Bests Australia, And Russia Advances». The New York Times. s. B8. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]