Gilgamesj

Gilgamesj
Språk		Akkadisk
Tilblivelse		2100-årene f.Kr. (Julian)
Sjanger		Episk dikt
Gilgamesj på Commons

Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos om Gilgamesj som var konge i Uruk rundt 2 600 f.Kr., mens de løsrevne episodene først ble samlet til sin klassiske form rundt 1 600 f.Kr.

Den unge selvlærte engelske forskeren George Smith (1840-1876) studerte Assurbanipals leirtavler på British Museum i november 1872, da han kom over noe han gjenkjente som en assyrisk syndflodsberetning; den første uavhengige bekreftelsen på Bibelens beretning om Noahs ark.

Kildene

Den mest komplette teksten står på tolv leirtavler på akkadisk, funnet i Ninive i biblioteket tilhørende assyrerkongen Asurbanipal som regjerte 668–27 f.Kr. Lakunene har man delvis lykkes med å fylle, takket være bruddstykker funnet rundt om i Mesopotamia og Anatolia. I tillegg ble fem korte dikt på sumerisk funnet på leirtavler med titlene: «Gilgamesj og Humbaba», «Gilgamesj og himmeloksen»,«Gilgamesj og Agga fra Kisj», «Gilgamesj, Enkidu og underverdenen» og «Gilgamesjs død». De eldste versjonene av de sumeriske diktene ble nedskrevet som underholdning for kong Shulgis hoff i Ur rundt 2100 f.Kr. En rekke avskrifter ble foretatt på sumerisk rundt 1800 f.Kr av babylonske skrivere i Ur og Nippur. Det var en vanlig øvelse å skrive av Gilgamesj-eposet i datidens Babylon, f.eks. under kong Hammurabi. Et dikt på sumerisk om kong Ziusudra, «Da gudene var mennesker», ble tidligere tatt for å utgjøre en del av Gilgamesj-eposet, men danner i stedet grunnlag for syndsflodshistorien som ble innarbeidet i babylonernes versjon av eposet.

Standardversjonen Han som så dypet

Standardversjonen av eposet i Babylon og Assyria ble kalt Sha naqba imuru (= Han som så dypet) etter åpningslinjen, og ble samlet i sin endelige form av Sin-leqi-unninni som var prest i Babylonia rundt 1200 f.Kr., og dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn. Med naqbu (= dypet) menes «kosmos», dvs. området som tilhørte visdommens gud Ea. Åpningslinjen i eldre, sumeriske versjoner var Shutur eli sharri (= Han overgikk alle andre konger).

Leirtavlene er dessverre fylt med ord og uttrykk med uviss betydning, og bruddstykker mangler helt. Professor Andrew George har gjenskapt teksten ved å fylle ut lakunene med tekster hentet fra avskrifter fra andre perioder og andre språk, blant annet fra en hettitisk oversettelse. «Gilgamesj-serien» består av 11 tavler med rundt 3.000 linjer. Det som først ble tatt for å være tavle 12, viste seg å være en oversettelse til akkadisk av siste halvparten av det sumeriske Bilgames-diktet «Bilgames og underverdenen».

Gudinnen Ninsun, mor til Gilgamesj.

Handling, 1. tavle

Historien fortelles fra ettertidens perspektiv. Gilgamesj «overgikk alle andre konger», hadde all kunnskap, reiste en bymur rundt Uruk og rundt tempelet for Eanna (sumerisk: e = tempel, «hus»; anna = «himmel»), innvidd til Ishtar og himmelguden Anu. Som sønn av den guddommeliggjorte kong Lugalbanda og Ninsun, gudinnen for vilt kveg, var Gilgamesj 2/3 gud, med menneskeskikkelse han fikk forærende av morgudinnen Aruru (Belet-ili) og perfeksjonert av visdommens gud Ea. Slik ble han en svært vakker og sterk mann. Han grov brønner som skapte oaser og gjenoppbygget kultstedene som var rasert av syndfloden. Imidlertid var Gilgamesj var altfor streng mot folket sitt og voldtok kvinner hvis han likte dem. Uruks innbyggerne ble undertrykt, ikke minst med hans praktisering av «retten til den første natt». I sin nød ba folket byens gud Anu om hjelp, og Anu rådet til at Aruru skapte en villmann, Enkidu, som passende selskap for kongen. Villmannen var like sterk som Gilgamesj og bra skikket til å oppholde ham, så folket fikk fred.

En jeger oppdaget Enkidus som var skapt uvitende som et barn og fant en gaselleflokk han løp naken sammen med. Han befridde dem fra feller og voktet dem mot rovdyr. Jegerens far rådet ham til å hente tempelskjøgen Sjamhat, og hun temmet virkelig villmannen i løpet av en ukes tid. Han følte seg da svak og besudlet, men hadde til gjengjeld fått fornuft og innsikt. Men nå var dyrene sky for ham. Sjamhat fortalte ham om Gilgamesj' to drømmer før Enkidu var blitt skapt. I den ene drømmen falt en meteoritt til jorden, så stor at Gilgamesj ikke kunne rikke den. Han omfavnet den som om den var konen hans, og hans mor Ninsun tolket drømmen slik at en kamerat ville bli hans jevnbyrdige. I den andre drømmen dukket det opp en øks midt i gaten. Folk samlet seg rundt den, og Gilgamesj omfavnet også den. Ninsun tolket denne drømmen slik hun tolket den første.

Handling, 2. tavle

Enkidu hadde nå lært å vaske og barbere seg, og gjeterne lærte ham å passe sauer og ga ham brød, øl og klær. Han fikk også høre om et kommende bryllup, der Gilgamesj krevde å være den første for bruden. Dette gjorde Enkidu opprørt, og han hastet til Uruk, der folk la merke til hans likhet med Gilgamesj. Enkidu sperret døren til brudekammeret for kongen, og de to sloss voldsomt, til kongen vant. De to omfavnet så hverandre og ble gode venner. Gilgamesj tok med Enkidu til moren sin; og Enkidu som verken hadde foreldre eller søsken, brast i gråt. Derfra bega de seg i lag til sederskogen for å hogge et tre. Da ble det nødvendig å ta livet av treets vokter, demonen Humbaba skapt av Enlil. Enkidu kjente Humbaba fra sin tid i skogen («hans stemme er som Syndfloden, hans tale er ild, og pusten hans er døden» - bare stormguden Adad var enda verre). Gilgamesj lyktes likevel i å overtale Enkidu med ord som minner om Predikeren, og om verdier som også gjenspeiles i vestlig heltediktning: «Et menneskes dager er talte, og hans gjøremål blaff i vinden. Hvorfor da frykte døden?»

Handling, 3. tavle

Byens eldste protesterte mot kongens reiseplaner, med ga etter til sist. De la livet hans i Enkidus hender. Kongens mor klaget til solguden Sjamasj over sønnens skjebne, og hvorfor hadde guden gitt ham et så rastløst sinn? Gilgamesj og Enkidu utførte ritualer for å sikre en trygg reise; men Enkidu ville likevel helst blitt hjemme.

Et sedertre.

Handling, 4. tavle

Reisen til sederskogen tok sine seks uker. Hver tredje dag slo de leir og grov etter vann. Gilgamesj ba Sjamasj om en drøm, og Enkidu bygget et huns til drømmeguden som oppmuntring. Selv voktet han inngangen til drømmehuset når kongen drømte. Sjamasj sendte Gilgamesh profetiske drømmer. Etter første drømmen våknet kongen forskrekket og fortalte at et fjell hadde falt. Enkidu valgte å tolke dette positivt, at fjellet var Humbaba som de skulle fange og gjøre det av med! Neste drøm handlet om en kamp med en villokse, men Enkidu roet kongen ned, for oksen kunne tolkes som Lugalbanda, Gilgamesj' skytsgud. Marerittene ga seg ikke, men Enkidu dreide dem alltid til noe positivt.

Handling, 5. tavle

De to reisefeller beundret den skyggefulle skogen og sedertresfjellet, der guder og gudinner bodde. Humbaba hørte dem og kom stormende. Han kalte Enkidu «du sønn av en fisk, som ikke engang kjenner din egen far», og truet Gilgamesj med å «fôre den skrikende gribb og ørnen med kjøttet ditt!» Sjamasj sendte stormvinder mot Humbaba som endte med å be om nåde og tilby Gilgamesj alle trærne sine; men Enkidu insisterte på at kongen skulle drepe ham for å sikre sitt omdømme, selv om gudene ville bli sinte. Humbaba gjorde narr av kongen som lyttet til råd fra en tjener; og spådde Enkidu at hans liv kom til å bli kort. Gilgamesj halshogget Humbaba, og fjellene ristet og skalv. [Nå følger et avsnitt fra en gammelbabylonsk versjon.] Her drepte Gilgamesj også alle Humbabas syv auraer. Gilgamesj og Enkidu hogg ned noen av sedertrærne, særlig de høyeste, for å bygge en port i Uruk. De bygget også en flåte av seder og seilte hjem til Uruk på Eufrat med Humbabas hode.

Handling, 6. tavle

Hjemme igjen i Uruk tok Gilgamesj på seg sin beste stas, og kjærlighetsgudinnen Isjtar ble så betatt at hun fridde til ham. Et ekteskap med en gudinne burde friste, men Gilgamesj takket bryskt nei og fornærmet henne ytterligere ved å ramse opp alle elskerne hun hadde hatt. Ikke var deres skjebne stort å trakte etter - Dumuzi dømte hun til å tilbringe halve året under jorden, og gartneren Isjullanu hadde hun skapt om til en dverg. Han kalte henne like godt «en sko som biter eierens føtter». Isjtar gråt av raseri og gikk til sin far, himmelguden Anu, for å låne himmeloksen som vi kaller Karlsvognen. Hun ville rasere Uruk, ellers slapp hun løs de døde fra underverdenen for å ete de levende. Anu gå motvillig etter, og hun ledet himmeloksen etter seg inn i Uruk der han gikk amok. For hvert fnys fra ham åpnet det seg huller i jorden som oppslukte hundrevis av mennesker. Enkidu klarte å gripe tak i oksens hals slik at Gilgamesj kunne drepe ham med et knivstikk bak hornene. De ofret oksehjertet til Sjamasj. Isjtar forbannet Gilgamesj for det han hadde sagt om henne, og for oksedrapet. Da Enkidu hørte dette, slet han løs oksens lår og slengte det i ansiktet hennes med ordene: «Om bare jeg fikk tak på deg, skulle jeg gjort det samme med deg! Jeg hadde drapert tarmene hans over armene dine!» Isjtar samlet sine tempeltjenerinner og skjøger for å klage over oksens død, mens Gilgamesj skrøt til sine menn av å ha nedkjempet selveste himmeloksen.

«Tilbederen i Larsa», en votivgave fra kong Hammurabi til guden Amurru. Louvre.

Handling, 7. tavle

Enkidu drømte om gudenes råd, der Enlil erklærte at Enkidu skulle dø for å ha drept himmeloksen og Humbaba og for å ha felt sedertrær. Solguden Sjamasj tok på seg skylden. Enkidu var forvillet go snakket til sedertresporten som om den var et menneske, som han burde fraktet til solgudens tempel i Larsa og bedt for sitt liv der. Enkidu forbannet jegeren som fant ham, og spesielt tempelskjøgen Sjamhat. Solguden innvendte at hun hadde behandlet Enkidu bra, og latt ham bli kjent med Gilgamesj. Da velsignet Enkidu skjøgen og spådde henne mange elskere, særskilt en rik mann som forlot konen sin. I en drøm viste en stor demon seg for Enkidu, forvandlet ham til en due og tok ham med seg til «mørkets hus» Irkalla (underverdenen), de dødes hjem. Der hersket Ereshkigal og skriveren hennes, Belet-Seri, på sumerisk kalt Geštinanna og regnet som søster til Dumuzi. Hun spurte hvem Enkidu hadde med seg. [50 linjer er tapt.] Enkidu kalte på kongen da døden nærmet seg, så Gilgamesj var ved hans side.

Handling, 8. tavle

Gilgamesj sørget dag og natt over tapet av Enkidu, raket av seg håret, sluttet å vaske seg, dro av seg klærne og kastet dem. Han ofret til gudene og fikk håndverkerne til å lage en statue av vennen.

Handling, 9. tavle

Gilgamesj flakket hvileløs rundt i ødemarken, men var skremt av døden og søkte hjelp fra Utnapisjtim (tilsvarende Bibelens Noa), sønn av Ubartutu, for å bli udødelig som han. Gilgamesj vandret over stepper og gjennom ørkener. Til slutt forklarte noen skorpionmennesker ham veien til Utnapisjtim, at han skulle gjennom en mørk tunnel under fjellene, «solgudens sti» (kanskje mellom solnedgang og daggry?). Kongen snublet seg gjennom endeløst mørke før han kom ut i lyset igjen.

Handling, 10. tavle

Han var kommet til «verdenshavet» der en kro lå ved bredden. Den gamle ølkonen Siduri tok ham for å være en drapsmann og dro slåen for døren ved synet. Likevel slapp hun ham inn da han truet med å slå inn døren. Han fortalte henne så om Enkidus død og sin egen sorg, at han ikke lot vennen bli gravlagt før han så en likorm dette ut av den dødes nese. Nå var han selv blitt redd døden og spurte Siduri om veien til Utnapisjtim, men hun forklarte at en slik reise ikke lenger er mulig for mennesker. Bare Sjamasj kan krysse havet, der «dødens vann» angivelig lå midtveis, og i tillegg var det fergemannen Ursjanabi og «steinvesnene». Disse kunne Gilgamesj høre inne i skogen, så han angrep og knuste dem. Fergemannen Ursjanabi forklarte at reisen over havet var umulig nå som kongen hadde knust steinvesnene. I stedet forsøkte de å stake seg vei gjennom «dødens vann» uten å komme i berøring med dem. Gilgamesj laget et seil av klærne sine, og etter tre dager nådde de faktisk kysten der Utnapisjtim og hans kone bodde. Kongen fortalte ham om tapet av vennen sin, men Utnapisjtim ba ham om ikke å dyrke sorgen, for livet som velkledd og velfødd konge var langt å foretrekke «fremfor fjolsets». Den gamle minnet Gilgamesj på hans plikter mot folket sitt og templene deres. Menneskets skjebne er å dø, knekket som et siv; døden er uunngåelig for alle. Utnapisjtim talte også om «anunnakienes» forsamling, underverdenens store guder, som avtaler liv og død med morgudinnen Aruru.

«Steinvesnene» er omdiskutert.

Fra Zagros-fjellene.

11. og siste tavle

Gilgamesj spurte Utnapisjtim hvordan han lyktes i å bli udødelig, og den gamle fortalte at han og hans kone var de eneste overlevende etter syndfloden: Guden Ea hadde sagt til Utnapishtim at han skulle rive huset og bygge en båt. Shamash lovet at ved daggry skulle han la det regne brød, og om kvelden hvete. Stormguden Adad fikk skyene til å svulme, og guden for blind ødeleggelse (Errikal, en manifestasjon av Nergal) slet opp fortøyningspålene, og Ninurta oversvømmet demningene, mens anunnakienes fakler satte fyr på byene. Adads vinder knuste landet. Da syndfloden kom, var den så enorm at selv gudene krøp sammen av skrekk. Isjtar skrek som en fødende, og morgudinnen Belet-ili klaget over den straffen gudene førte over de menneskene hun selv hadde brakt til verden. Storm og oversvømmelse varede i seks dager og syv netter. Alle menneske var forvandlet til leire, sletten vasket flat. Båten støtte på grunn på toppen av fjellet Nimush (Zagros?). Utnapisjtim slapp så ut en due, neste dag en svale, den tredje dagen en ravn – og da ravnen ikke kom tilbake, visste han at land ikke var langt unna. Han ofret til gudene som samlet seg som fluer, ettersom det ikke var andre mennesker som kunne ofre til dem. Belet-ili bebreidet Enlil for katastrofen; men han ville bare forvisse seg om at det ikke fantes overlevende. Ea syntes menneskene kunne vært straffet på andre måter. Ea tok på seg ansvaret for å ha advart Utnapisjtim. Enlil vedtok å gjøre ham og konen hans udødelige.

Utnapisjtim oppfordret Gilgamesj til å våke i syv netter (kanskje for å gjøre seg fortjent til udødelighet), men den utkjørte kongen falt snart i søvn. Utnapisjtim ba sin kone bake et brød og sette det ved siden av kongen, ett for hver dag, han sov seg igjennom. Da Gilgamesj endelig våknet, var brødene dekket av mugg i varierende grad - et bevis på hvor lenge han hadde sovet. Selv trodde han at han bare hadde tatt en blund. Utnapisjtims kone ba ham sørge for at gjesten fikk dra hjem «med ære». Den gamle forklarte ham da hvor han kunne finne en stikkende plante «hvis torner vil stikke deg som en rose». Den ville gi ham ungdommen tilbake. Gilgamesj åpnet en sjakt ned til det underjordiske havet og festet tunge steiner til sine føtter, så de dro ham ned der han fant planten. Han ville ta den med hjem til Uruk og prøve den ut på en gammel mann. Men underveis tok han en pause ved en sjø og badet, og en slange luktet planten, stjal den og krøp vekk med den, med hamskifte underveis. Gilgamesj gråt bittert over å ha mistet den eneste rikdommen han hadde fått ut av den lange reisen sin - og han manglet redskap til å gjenåpne tunnelen til det underjordiske havet. Planten kalles «gammel blir ung igjen», et ordspill på en foreldet form av navnet Gilgamesj: bilga-mes = «gammel-ung».

Ulikhet mellom Noahs ark og Utnapisjtim

Parallellene mellom Bibelens syndflodsberetning og Gilgamesj-eposets 11. tavle er lette å påvise. Ulikhetene består i at Noah beordres av Gud å ta med «dine sønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg» og et par av hver dyreart, i påfølgende kapittel endret til: «av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn sammen, og av dyr som ikke er rene, ett par, hann og hunn.» Utnapisjtim skilte ikke mellom «rene» og «urene» dyr, han tok med seg de dyrene han fant på marken - i tillegg til håndverkere. Gud fant menneskene onde og ville rense verden for dem. I Gilgamesj sies det ikke noe om menneskers ondskap, de bare bråkte for mye og forstyrret gudene som derfor ville ha dem fjernet.

12. tavle – en mye eldre overlevering

Den 12. tavlen er en akkadisk oversettelse av en del av det sumeriske diktet «Bilgames og underverdenen» som Sin-leqi-unninni hadde tilføyd. Her mistet Gilgamesj en tromme og trommestikk gjennom gulvet i tømrerens hus og ned i underverdenen. Enkidu dro for å hente tingene tilbake, men ble pågrepet blant de døde og ført til den fryktelige Ereshkigal som blottet brystet og dro ham opp til seg. Gilgamesj ba gudene gripe inn, men bare Ea kom til hjelp og fikk Enkidus ånd til å stige opp i verden igjen, så han og Gilgamesj fikk møtes. Gilgamesj spurte Enkidu hvordan livet er etter døden, og Enkidu fortalte at skadedyr åt opp kroppen hans. Gilgamesj spurte ham om de andre døde. Enkidu forklarte at jo flere sønner man etterlater seg, jo bedre går det i det hinsidige. Mannen med syv sønner lever som en gud. Verst er det for de døde som ikke har noen til å sørge over seg.

Viktige skikkelser

• Gilgamesj, kongen av Uruk.
• Enkidu, villmann og venn av Gilgamesj.
• Anu, himmelguden.
• Aruru, gudinnen som skapte menneskene.
• Enki, ferskvannsgud.
• Enlil, guden for vinden.
• Himmeloksen.
• Humbaba, vokter av sedertreskogen.
• Ishtar, gudinnen for kjærlighet, lidenskap og raseri. Uruks beskytter.
• Lugalbanda, Gilgamesj' skytsgud.
• Sjamhat/Shamhat, hetære.
• Utnapisjtim/Utnapishtim, menneskets stamfar og overlevende fra den store syndfloden.

Tekster som antas er påvirket av Gilgamesj-eposet

• Gresk mytologi
• Bibelen: Første Mosebok
• Homer: Odysseen
• Platon: Atlantislegenden
• Koranen

Norske utgaver av Gilgamesj

• I Norge ble verket utgitt første gang på Cappelen forlag i 1967, i Per Seyersteds oversettelse og med forord av Arvid S. Kapelrud. Denne utgaven er gjenutgitt flere ganger, sist i 2008, med tittelen Gilgamesj, han som så alt. ISBN 978-82-02-28188-5
• En utgave i serien Verdens hellige skrifter i 2001, med Gilgamesh og Atrahasis, inneholdt en ny oversettelse av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd. Denne utgaven er oversatt etter sumeriske og akkadiske skrifter. ISBN 82-525-4106-2 – en utvidet og revidert oversettelse av denne utgaven ble utgitt i 2004, og har kommet i flere opplag, også i serien Verdensbiblioteket. ISBN 978-82-525-7057-1
  • Utdrag fra eposet om «Bilgamesh», som sumererne kalte ham, finnes også i antologien Sumeriske skrifter, 2006
• En teaterforestilling basert på eposet er skrevet av Rolf Losnegård og hadde urpremiere på Agder teater i 2001.

Litteratur

• S. M. Maul: Das Gilgamesch-Epos, München 2005, ISBN 3-406-52870-8.

Eksterne lenker

• (en) Epic of Gilgamesh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Epic of Gilgamesh; fra The Digital Library Book, presented by Poznan Supercomputing and Networking Center
• Hva er Gilgamesh-eposet? Religionsoraklene. https://religionsoraklene.no/hva-er-gilgamesh-eposet/