Kråke

Kråke
Nomenklatur
Corvus cornix Linnaeus, 1758
Synonymi
C. corone cornix
Populærnavn
kråke, hettekråke, gråkråke
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Spurvefugler
Familie		Kråkefugler
Slekt		Corvus
Art		Svartkråke
Økologi
Habitat:		terrestrisk, menneskeskapt kulturmark, også byer
Utbredelse:
Kråkas utbredelse i Eurasia

Kråke (Corvus cornix), også kalt hettekråke og gråkråke, ble en tid regnet som en underart til svartkråke (C. corone), men nå regnes den (igjen) som en selvstendig art. Som sådan inngår den i kråkefamilien (Corvidae). Kråka er tallrik og bredt distribuert i det vestlige Eurasia, men er ikke tilstede i Sørvest-Europa.

Etymologi

Kråka har sort hodehette og kraftig nebb

Kråka har brede vinger og vifteformet stjert. Arten er svært manøvreringsdyktig

Kråka går under flere navn, som hettekråke og gråkråke. Det første navnet beskriver den sorte hetta som dekker hodet, i kontrast til de grå feltene i fjærdrakten. Beskrivelsen er også synonym med den engelske beskrivelsen av underarten; «hooded crow». Egentlig gjelder beskrivelsen hettekråke for alle underartene som inngår i kladen cornix, noe kun de to helsorte underartene ikke gjør. Det andre navnet skildrer den dominerende grå grunnfargen i fjærdrakten, i kontrast til nominatformen som er helt sort og kalles svartkråke.

Lokalt i Troms og Nordland kalles den også kari av enkelte, men opphavet er ukjent. En forklaring kan være kråkas karakteristiske «kra-kra» skrik. På gammelnorsk kalte man nemlig kråke for kraka, noe som åpenbart opprinnelig må ha vært en såkalt lydmalende beskrivelse av denne fuglen. Fra kraka til kråke er veien kort. Det kan den også har vært til kari for enkelte.

På Senja skal det finnes en åker som heter Karireirjordet. Et karireir er åpenbart et kråkereir, og hadde neppe noe med kvinnenavnet Kari å gjøre, hevder navneforsker Gulbrand Alhaug. Han hevder også at beskrivelsen kari må ha heftet ved kråka siden før år 1800.

Taksonomi

Kråke ble tidligere regnet som en underart til svartkråke, men nå regnes den som en selvstendig art. Den har også tidligere blitt regnet som en selvstendig art.

Beskrivelse

Midtøstenkråke er fargemessig en mellomting av sibirkråke og hvitkråke.

(C. c. pallescens)

Kråka blir omkring 48–54 cm lang og veier cirka 396–602 g. Kjønnene er like. Den har grå til hvit fjærdrakt, avhengig av underart. Hodet har sort hodehette med glinsende krone, sorte vinger, og sort halvlang stjert. Nominatformen er mørkest, mens sibirkråka er noe lysere grå, og midtøstenkråka enda lysere grå. Hvitkråka er hvit der de tre andre underartene er grå, men tegningene er stort sett like mellom dem. Både nebbet, de undre ekstremitetene og øynene er tilnærmet sorte.

Kråkas hese, velkjente krra–krra–krra er karakteristisk og gjør at den ikke kan forveksles med kaie (C. monedula). Kaia er dessuten mye mindre (34–39 cm; 136–265 g) og mangler den karakteristiske sorte hodehetten som kråka har, selv om den har sort isse. Kaia har dessuten et mer flytende skille mellom grått og sort i fjærdrakten og øyne med «stikkende» lysegrå iris. Arten er dessuten i større utstrekning urban.

Inndeling

Inndelingen under følger Birds of the World. Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008), med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.

Treliste

• Passeriformes, spurvefugler
  • Passeri, sangfugler
    • Corvoidea
      • Corvidae, kråkefamilien
        • Corvinae
          • Corvus
            • C. cornix, kråke
              • C. c. cornix, nominatformen er utbredt fra Irland og De britiske øyer via Fennoskandia og deler av Tyskland østover til Ural, og sørover til Nord-Italia, Korsika, Balkan, Ungarn og Nordvest-Romania.
              • C. c. sharpii, sibirkråke er utbredt fra Ural østover til Jenisej, Sentral-Asia, Iran, Tyrkia (ikke i sør), og fra Kaukasus vestover til Ukraina og Romania til det sørlig Balkan, Kreta, og Sør-Italia inkludert Sicilia og Sardinia.
              • C. c. pallescens, midtøstenkråke er utbredt på Kypros og fra Sør-Tyrkia østover til Nord-Irak og sørover til Israel, Jordan og Egypt.
              • C. c. capellanus, hvitkråke (perserkråke) utbredt fra Eufratdalen i Irak nord til Kirkuk og østover til Bushehr i det sørvestre Iran.

Biologi

Kråkereir plasseres gjerne høyt i et tre, med naturlig støtte fra greinverket. Det er en struktur av kvist, som er sirlig bundet sammen til en bollelignende konstruksjon og løselig fôret innvendig med gress og annet mykt materiale

Kråka er alteter og eter hva som helst, fra kebab- og hamburgerrester til åtsler og andre fuglers egg og fugleunger. Kråkas ernæringsvaner er grunnleggende for artens enorme suksess.

Clamator glandarius + Corvus cornix

Utbredelse

Kråke regnes som stand- og streiffugl, men arten kan gjøre kortere trekk mot sør fra høye breddegrader vinterstid. Arten er utbredt i store deler av Europa, fra Irland, Isle of Man, Nord-Skottland og Færøyene i vest, gjennom Fennoskandia og Vest-Russland til Ural i øst, og i Sør-Europa gjennom Korsika, Nord-Italia og østover til Ungarn, Nordvest-Romania og Balkan. Et fåtall fugler når også så langt vest i Sør-Europa som til det aller vestligste Frankrike.

Kråke er en meget tilpasningsdyktig fugl, som først og frem hører kulturlandskapet til og er nært knyttet til menneskene. Den finnes også i byer. I Norge er den rugefugl i alle landets fylker, men det er sparsomt med kråker over tregrensen.

Hekking

Kråka bygger som oftest reir i høye trær, men bygger også på fjellhyller. Kråka hekker i monogame par som kan holde sammen i over tyve år. Avhengig av lokalitet og jakttrykk kan det hekke fra tre til syv par per kvadratkilometer. Jo sterkere alfaparet er, desto færre andre kråker er det som hekker i området. Kråka legger 4–5 egg og får kullet i perioden april–mai på våre breddegrader. Begge kjønn kan bidra til reirbyggingen, men det er hunnen som er bygningseksperten og står for det meste av byggingen. Begge bidrar imidlertid med oppfostringen av ungene.

Ernæring

Kråka er alteter. Den eter både korn og bær, men lever for en stor del av animalsk føde. Den er kjent for å plyndre fuglereir (også hos andre kråkefugler) for egg og unger. Den kan sitte og passe på til den ser at foreldrene forlater reiret for å skaffe mat. Av og til tar den også voksne fugler, også så store fugl som gråtrost. Forskning tyder tross alt på at småfuglbestanden som regel ikke øker selv om kråkene skytes; i stedet faller flere egg og unger som offer for andre predatorer. Hvis en rovfugl nærmer seg, varsler kråker dessuten svært høylytt og kan gå til angrep på inntrengeren – noe også andre fugler kan ha nytte av.. Den tar smågnagere og kan også forsøke seg på ekorn. I fjæra kan den ta med seg muslinger og store snegler, for så å knuse dem mot svabergene ved å slippe dem fra stor høyde. Den kan ta åtsler og forsyner seg gjerne – særlig vinterstid – av spiselig søppel. Den kan stjele byttet fra andre fugler, også rovfugler.

Predasjon

Kråkeegg og unger er utsatt for predasjon fra reirplyndrere om foreldrene er borte. Størrelsen og forsvarsevnen gjør at voksne kråker har færre naturlige fiender. De kan bli tatt av rovfugler som hønsehauk, jaktfalk og vandrefalk.

Norske forhold

Jakt på kråke er tillatt i hele landet fra 15. juli til 31. mars.

I lovverket har fuglen blitt diskriminert og har kun de siste tiår etter speilvendingsprinsippet i viltloven fått fredning av eget reir i yngletid. I enkelte kommuner er det skuddpremie på kråka, i frykt for at fuglen kan fortrenge andre arter.

Folklore

I folkloren har kråka blitt sett på som et varsel om død og fordervelse, noe Theodor Kittelsens bok «Svartedauen» fra 1900 er et bevis for. Også André Bjerke/Kåre Bergstrøms «De dødes tjern» har bidratt til å holde i overtroen hevd.

At kråka trakk innover i landet ble ansett som et sikkert vårtegn. Et kjent rim om kråka lyder slik:

Gregorsmesse må de venta meg, Marimess kjem eg visst, kjem eg ikke før Sumardagen, då skal eg koma om det er på ein stav!

I det kinesiske medisinske kompendium Bencao gangmu fra 1500-tallet heter det, at kråkene er snille fugler som mater sine gamle og svekkede foreldre, og derfor er gode eksempler på og forbilder for barnlig pietet.

Eksterne lenker

• (en) kråke – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) kråke i Global Biodiversity Information Facility
• (no) kråke hos Artsdatabanken
• (en) kråke hos Fauna Europaea
• (en) kråke hos ITIS
• (en) kråke hos NCBI
• (en) Kategori:Corvus cornix – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Corvus cornix – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Corvus cornix – detaljert informasjon på Wikispecies