NKVD
NKVD | |||
---|---|---|---|
НКВД СССР | |||
Type | Innenriksdepartement, folkekommisariat | ||
Virkeområde | Sovjetunionen | ||
Etablert | 10. juli 1934 | ||
Hovedkontor | Lubjanka, Moskva, Lubjanka-plassen, bygning | ||
Underlagt | Sovnarkom | ||
Opphørt | 26. august 1946 | ||
Erstatter | OGPU, People's Commisariat on Internal Affairs of the Russian Socialist Federative Soviet Republic | ||
Erstattet av | MVD, MGB, KGB | ||
NKVD 55°45′38″N 37°37′41″Ø |
Russlands sikkerhetstjenester |
---|
Okhrana (1880 - 1917) Russiske provisoriske regjering Militsiya (1917) Tsjeka (1917 - 1922) · GPU (1922 - 1923) OGPU (1923 - 1934) · NKVD (1934 - 1946) · MGB (1946 - 1953) · KGB (1954 - 1991) Den russiske føderasjon (1991 - ) FSB (innenlands) · SVR (utenlands) |
NKVD (Narodnyj kommissariat vnutrennikh del, russisk: НКВД, Народный комиссариат внутренних дел; Folkekommissariatet for innenriksanliggender) var Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946.
NKVD innbefattet det regulære politiet i Sovjetunionen (inkludert trafikkpoliti, brannvesen, grensevakter og arkiver) men er bedre kjent for å drevet gulagsystemet og Hoveddirektoratet for Statens Sikkerhet (GUGB) som til slutt ble til Komiteen for Statens Sikkerhet, bedre kjent som KGB.
NKVD foretok massehenrettelser, drev Gulagsystemet med et stort nettverk av konsentrasjonsleirer (herunder slavearbeidsleirer), undertrykket motstand mot kommunistregimet, foretok massedeportasjoner av hele folkegrupper, minoriteter og befolkningsgrupper (for eksempel «kulakker») til ubebodde områder av landet, bevoktet statsgrenser, bedrev spionasje og politiske snikmord utenlands, var ansvarlig for påvirkning av fremmede regjeringer og gjennomføring av stalinistisk politikk i forhold til kommunistiske bevegelser i andre land.
I 1940 utførte NKVD Katyn-massakren, der mellom 10 000 og 20 000 polske offiserer og intellektuelle ble henrettet.[1] Samme år tok også NKVD-agenten Ramón Mercader livet av Lenins nære medarbeider Lev Trotskij i Mexico.
Tidlig historie
[rediger | rediger kilde]Etter den russiske februarrevolusjonen i 1917 oppløste den provisoriske regjeringen tsar-politiet og opprettet en folkemilits. Den påfølgende russiske oktoberrevolusjonen i 1917, ledet av Vladimir Lenin og bolsjevikene, som etablerte nye styresmakter med bolsjevikene i ledelsen - Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Etter å ha innsett at politiet ikke fungerte dyktig nok som profesjonell sikkerhetsstyrke, etablerte Sovnarkom et hemmelig politisk politi, Tsjeka, ledet av Feliks Dzerzjinskij. Denne styrken fikk rett til å foreta raske ikke-rettslige rettssaker og henrettelser, hvis det ble ansett som nødvendig for å sosialistisk-kommunistiske revolusjonen.
Tsjeka ble om-organisert i 1922 som Statens politiske direktorat, eller GPU. I 1922 ble USSR offisielt grunnlagt. Under ledelse av Nikolaj Jezjov med en utrenskning av det regionale politiske politiet høsten 1936. Men NKVD gjennomgikk en rekke organisatoriske endringer. I 1938 og 1939 alene forandret NKVD både struktur og ledelse tre ganger. På Jezjovs tid i embetet nådde den store utrenskningen (kjent som den store terroren) sitt absolutte høydepunkt i 1937 og 1938 - hvor flere hundre tusen innbyggere ble henrettet på grunn av "forbrytelser mot staten" samtidig som gulag-befolkningen ble nesten tredoblet i løpet av bare to år. Mange av disse fangene døde av blant annet underernæring, utmattelse eller av andre forhold i fangeleirene (eller under transport til disse leirene)
Ved å implementere sovjetisk internpolitikk overfor antatte fiender av den sovjetiske staten («fiender av folket») ble utallige mennesker sendt til GULAG-leire og hundretusener ble henrettet av NKVD. Formelt ble de fleste av disse menneskene dømt av NKVD-troikaer - spesielle krigsdomstoler. Kravene om beviser var svært lave: et tips fra en anonym informant ble ansett som tilstrekkelig grunnlag for arrestasjon. Bruk av «fysiske midler til overtalelse» (tortur) ble sanksjonert gjennom et spesielt dekret fra myndighetene, som åpnet døren for en rekke overgrep mot innbyggerne.[trenger referanse]
Hundrevis av massegraver som følge av slike operasjoner ble senere oppdaget over hele Sovjetunionen. NKVD fungerte også som arm fra den sovjetiske regjeringen for masse-forfølgelse og ødeleggelse av hele etniske minoriteter eller religiøs tro - deriblant den russisk-ortodokse kirken, den Den ukrainske ortodokse kirken, den romersk-katolske kirke, greske katolikker, eller andre religiøse organisasjoner. I løpet av 1930-årene var NKVD også ansvarlig for politiske drap på personer som Josef Stalin trodde motarbeide ham. Nettverk av spioner ledet av erfarne flerspråklige NKVD-offiserer ble etablert i nesten alle større vestlige nasjoner, inkludert i USA. NKVD rekrutterte agenter fra vidt forskjellige samfunnslag, fra arbeidsløse til aristokrater. De organiserte attentater i andre land mot politiske fiender av Sovjetunionen, for eksempel mot ledere av nasjonalistiske bevegelser, tidligere tjenestemenn og personlige rivaler til Josef Stalin. Blant de offisielt bekreftede ofrene for slike komplotter var:
Lev Trotskij, en personlig og politisk fiende av Stalin, ble myrdet i Mexico by i 1940. Yevhen Konovalets, fremtredende ukrainsk leder som forsøkte å opprette en separatist-bevegelse i det sovjetiske Ukraina; ble myrdet i Rotterdam, Nederland. Yevgeny Miller, tidligere general for den tidligere keiserlige russiske hæren, som på 1930-tallet var han ansvarlig for å finansiere anti-kommunistiske bevegelser i USSR med støtte fra europeiske regjeringer. Han skal ha blitt kidnappet i Paris og deretter brakt til Moskva, hvor han ble avhørt og deretter henrettet. Noe Ramishvili, statsminister i det uavhengige Georgia, forsøkte å flykte til Frankrike etter bolsjevikernes makt-overtakelse. Han var ansvarlig for finansiering og koordinering av georgiske nasjonalistiske organisasjoner, før han ble myrdet i Paris. Boris Savinkov, russisk revolusjonær og anti-bolsjevikisk terrorist, skal ha blitt lokket tilbake til Russland og angivelig henrettet i 1924. Sidney Reilly, britisk agent for MI6 som bevisst reiste inn i Russland i 1925.
Alexander Kutepov, tidligere general for den keiserlige russiske hæren, som var aktiv i å organisere anti-kommunistiske grupper med støtte fra de franske og britiske regjeringene. Andre fremtredende politiske dissidenter ble også funnet døde under svært mistenkelige omstendigheter, inkludert Walter Krivitsky og Lev Sedov. Under den spanske borgerkrig mellom 1936 og 1938 utøvde NKVD-agenter, i samarbeid med Partido Comunista de España betydelig kontroll over de spanske myndighetene, og ytterligere øke sovjetisk innflytelse. NKVD etablerte en rekke hemmelige fengsler i nærheten av hovedstaden Madrid, som ble brukt til å arrestere, torturere og drepe hundrevis av påståtte fiender av NKVD - først og fremst med fokus på spanske nasjonalister og spanske katolikker. Men etter hvert ble det stadig flere anarkister og trotskister gjenstand for forfølgelse.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Før den tyske invasjonen av Sovjetunionen, for å oppnå deres egne formål, var NKVD forberedt på å samarbeide med organisasjoner som den tyske Gestapo. I mars 1940 møttes representanter for NKVD og Gestapo i en uke i Zakopane, Polen, for å koordinere pasifiseringen av Polen - kjent som Gestapo–NKVD-konferansene. På sin side leverte Sovjetunionen hundrevis av tyske og østerrikske kommunister til Gestapo. Imidlertid skulle mange NKVD-enheter senere slåss mot det tyske Wehrmacht. NKVD hadde også enheter brukt til sikkerhet bak egne linjer, inkludert å forhindre tilbaketrekning eller desertører av Sovjetunionens militære divisjoner.
I de fiendtlige territoriene gjennomførte NKVD en rekke sabotasje-oppdrag. Etter Kievs fall satte NKVD-agenter fyr på nazistenes hovedkvarter i Kiev, og forskjellige andre mål. Lignende handlinger fant også sted i det okkuperte Ukraina og Belarus. NKVD (senere KGB) gjennomførte en rekke massearrestasjoner, deportasjoner og henrettelser. Målene inkluderte både samarbeidspartnere med Tyskland, og ikke-kommunistiske motstandsbevegelser som den ukrainske UPA og den polske Armia Krajowa, som hadde som blant annet hadde som formål å skille deres egne land fra Sovjetunionen.
NKVD henrettet også titusenvis av polske politiske fanger i 1940 og 1941, inkludert under Katyn-massakren. NKVD-enheter ble også brukt til å undertrykke den langvarige partisan-konflikten i Ukraina og på Baltikum, som varte til begynnelsen av 1950-tallet. Etter Josef Stalins død i 1953 forhindret den nye sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov videre NKVD-utrenskninger. Mellom 1950-tallet og 1980-tallet ble tusenvis av tidligere offer rehabilitert og dermed frikjent. Men en del av ofrene og deres pårørende nektet å søke om rehabilitering på grunn av frykt, eller mangel på dokumenter.
Denne rehabiliteringen var uansett ikke fullstendig: i de fleste tilfeller var formuleringen «på grunn av manglende bevis for kriminalitet» og det var bare et begrenset antall personer ble rehabilitert med formuleringen «frikjent for alle anklager» men vært få NKVD-agenter ble noen gang offisielt dømt for brudd på noens rettigheter.