Sultanatet Sannar

Sultanatet Sannār
Salṭanat Sannār; سلطنة سنار
Grunnlagt	1505 (Julian)
Opphørt	1821
Hovedstad	Sannar
Befolkning	~5.156.000 (1820)
Styreform	Monarki
Statsoverhode	Mek/sultan
Offisielle språk	Arabisk, andre
Religion	Sunniislam, animisme, kristendom
Eksisterte	1504–1821
Valuta	Gull/byttehandel
	Sultanatet Sannar på Commons

Sultanatet Sannar (arabisk: سلطنة سنار; Salṭanat Sannār), tradisjonelt også kjent som Det blå sultanatet (السلطنة الزرقاء; as-Salṭanat az-Zarqā) var et afrikansk islamsk rike som hersket over et stort område i Nordøst-Afrika mellom 1504 og 1821. Sultanatet har blitt kjent som Funj etter dynastiets etnisitet og som Sannār (også skrevet Sinnar, Sennar) etter hovedstaden.

Opphav

I det femtende århundre var området i Nubia som tidligere hadde blitt kontrollert av Makuria oppdelt i en rekke mindre stater som ofte ble utsatt for angrep fra ørkennomader. Man vet mindre om situasjonen i Alodia (som var et annet kristent sudanesisk kongedømme), men det later til at staten kollapset. Området ble gjenforent av 'Abd Allah Jamma, jegeren som kom fra den østlige delen av området som hadde blitt rik og mektig på grunn av handelen på Rødehavet. 'Abd Allahs rike ble kortvarig, siden funjene ledet av Amara Dunqas i begynnelsen av det sekstende århundre ankom fra sør, hvor shillukene hadde drevet dem nordover. Funjene beseiret 'Abd Allah og opprettet sitt eget kongedømme med hovedstaden Sannar.

Religion

Funjenes opprinnelige religion var en blanding av animisme og kristendom. Islam kom til å ha en stor betydning, og i 1523 konverterte riket offisielt til islam, selv om flere elementer fra den gamle troen overlevde.

Ekspansjon og konflikter

Sannār ekspanderte raskt sitt territorium på bekostning av de omliggende statene. Rikets makt ble spredt over al-Ǧazirah, Butana, Bayuda og det sørlige Kurdufan. Etiopia følte seg truet, men på grunn av indre problemer var ikke riket i stand til å intervenere. Det nyerobrede osmanske Egypt så også den nye staten i sør som en trussel og invaderte riket med en stor styrke, men de lyktes ikke med å erobre området, så osmanerne befestet heller grensa og konsoliderte sin kontroll over det nordlige Nubia. Denne grensa kom til å vare fram til 1821.

Relasjonene med Keiserriket Etiopia var mer problematiske, siden begge statene ønsket kontrollen over lavlandet i grenselandet mellom dem. Etiopierne flyttet etter hvert sin hovedstad til den nærliggende byen Gonder og sikret slik sin innflytelse over området. Konflikten med shillukene i sør fortsatte, men på grunn av dinkaenes voksende styrke ble de tvunget inn i en vanskelig allianse. Under sultan Badi II erobret Sannar Kongedømmet Taqali i vest og gjorde dets hersker (kalt woster eller makk) til sin vasall.

Militærkultur

Sannārs armeer baserte seg mest på tungt kavaleri: kavalerister rekruttert fra adelen væpnet med lange sverd, siden tå-stigbøylen gjorde bruken av lanser umulig. Disse rytterne var utstyrt med ringbrynjer, mens hestene var utstyrt med tykke tepper og kobberbeskyttelse til hodet. En større del av soldatene var infanterister utstyrt med sverd og rustninger. Den stående hæren var den største i Øst-Afrika fram til 1810-tallet og bodde i garnisoner i borger og fort rundt omkring i riket. At riket baserte seg på en stående hær gjorde at selv om deres hærer var mindre klarte de profesjonelle Sannar-soldatene effektivt å beseire deres dårligere organiserte rivaler.

Samfunn

Sultanatet var i stor grad delt av geografiske og etniske skillelinjer. Samfunnet var inndelt i seks etniske grupper, og det var et skarpt skille mellom de som var etterkommere fra det gamle kongedømmet Alodia og resten av Sannar. Alodierne overtok mantelen til den beseirede 'Abd Allah Jamma og kom til å bli kjent som abdallab. På slutten av 1500-tallet gjorde de opprør under Ajib den store, som beseiret Sannar-kongene og gjorde dem til sine vasaller, og i 1606 hadde han erobret nesten hele riket. Under Adlan I ble Sannar-samfunnet omorganisert, og de beseiret Ajib i en rekke avgjørende slag. Til slutt kom man fram til et kompromiss hvor Ajib og hans etterfølgere skulle styre Sannar-provinsen Dongola med en høy grad av selvstyre.

Handel

Hovedstaden Sannār blomstret på grunn av handelen med andre stater, og var hjem for representanter fra store deler av Midtøsten og Afrika. Herskernes makt og velstand avhang lenge av kontrollen over økonomien. Monarken kontrollerte alle karavanene og gullforsyningen som var statens viktigste valuta. Over tid mistet de denne makten, og fremmede valutaer ble brukt så mye av utenlandske handelsmenn at herskeren nesten mistet kontrollen over økonomien. Den blomstrende handelen førte til at en velstående handelsstand med utdannede menn oppsto. Disse studerte mange islamske tekster og kom til å bekymre seg for mangelen på ortodoks religion i riket. Monarkiet i Sannar hadde lenge blitt regnet for å være delvis guddommelig, i stil med gamle tradisjoner, men denne tradisjonen stred klart med islamsk lære. Mange festivaler og ritualer hadde også overlevd fra tidligere tider, og flere av dem inkluderte et høy inntak av alkohol. Disse tradisjonene ble avskaffet.

Nedgangstid

Sannārs storhetstid var på slutten av det sekstende århundre, men i det syttende gikk riket inn i en nedgangsperiode da herskerne mistet mye av sin makt. Deres største utfordring var de handelsfinansierte 'ulamaene, som insisterte på at de hadde rett til å styre med lovene.

I 1762 ble Badi IV styrtet i et kupp utført av Abu Likayik fra de røde hamajene i nordøst. Abu Likayik innsatte et annet medlem av sultanfamilien som sin marionetthersker mens hans selv styrte som regent. Dette ble starten på en lang konflikt mellom funjsultanene, som forsøkte å gjenopprette sin uavhengighet, og hamajregentene, som forsøkte å beholde sin kontroll over den faktiske makten i Sannar.

Disse indre skillene svekket staten, og på slutten av det attende århundre tok Adlan II, sønnen til Taifara, over makten i en urolig tid hvor tyrkerne skaffet seg en tilstedeværelse i sultanatet. At-Tahir Agha, den tyrkiske herskeren for en provins i Sudan, giftet seg med Khadija, datteren til Mek Adlan II, noe som førte til at Sannar i større grad kunne assimileres med Det osmanske riket.

I 1821 ledet general Isma'il ibn Muhammad Ali, sønnen til den nominelt osmansktro khediven av Egypt Muhammad 'Alī, en hær sørover til Sannar; han møtte ingen motstand fra den siste sultanen, hvis rike ble absorbert inn i det osmanske Egypt. Siden ble regionen en del av Anglo-egyptisk Sudan, som fikk sin uavhengighet som Republikken Sudan i 1956.

Herskerliste

Herskerne hadde tittelen mek ("sultan"). Regentnumrene varierer i ulike kilder.

Amara Dunqas 1503–1533/4 (AH 940)
Nayil 1533/4 (AH 940)-1550/1 (AH 957)
'Abd al-Qadir I 1550/1 (AH 957)-1557/8 (AH 965)
Abu Sakikin 1557/8 (AH 965)-1568
Dakin 1568–1585/6 (AH 994)
Dawra 1585/6 (AH 994)-1587/8 (AH 996)
Tayyib 1587/8 (AH 996)-1591
Unsa I 1591–1603/4 (AH 1012)
'Abd al-Qadir II 1603/4 (AH 1012)-1606
Adlan I 1606–1611/2 (AH 1020)
Badi I 1611/2 (AH 1020)-1616/7 (AH 1025)
Rabat I 1616/7 (AH 1025)-1644/5
Badi II 1644/5-1681
Unsa II 1681–1692
Badi III 1692–1716
Unsa III 1719–1720
Nul 1720–1724
Badi IV 1724–1762
Nasir 1762–1769
Isma'il 1768–1776
Adlan II 1776–1789
Awkal 1787–1788
Tayyib II 1788–1790
Badi V 1790
Nawwar 1790–1791
Badi VI 1791–1798
Ranfi 1798–1804
Agban 1804–1805
Badi VII 1805–1821

Litteratur

Osbert Guy Stanhope Crawford (1951). The Fung kingdom of Sennar : with a geographical account of the middle Nile region. Gloucester.

Eksterne lenker

(en) Funj Sultanate of Sennar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Martin Fitzenreiter: Geschichte, Religion und Denkmäler der islamischen Zeit im Nordsudan. Teil I Die Geschichte des Sudan in islamischer Zeit. (PDF; 1,1 MB) MittSAG, Heft Nr. 6, April 1997, S. 37–50