Hopp til innhold

Svarteboka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Svartebok»)
En cyprianus fra 1916, Drømme- og Spaabog, med en astrologisk almanakk fra Tycho Brahes dager.

Svarteboka eller Cyprianus er tittelen på håndskrevne bøker basert på en europeisk avskrifttradisjon inneholdende medisinske råd og magiske formularer. Ritualer og tiltak mot påtrollet sykdom på husdyr utgjør størstedelen av stofftilfanget i svartebøkene knyttet til jordbruket. Sykdommer på mennesker er også godt representert i denne gruppen svartebøker.

Svartebøkenes innhold og repertoar

[rediger | rediger kilde]

En annen stor gruppe er de militære svartebøkene. Disse har gjerne innslag av formler om hvordan en skal døyve sverd og forgjøre børser eller bli usårlig, slik at verken hugg, stikk eller kuler skal bite på en. Her finnes også oppskrifter på hvordan en skal få kvinner til å bli forelsket i en, vinne i spill, osv.

Andre svarteboksformularer forteller om hvordan en blir kvitt tannpine, åpner låser, avslører tyvens ansikt i et kar med vann, merker tyven så han blir halt eller stående fast.

Formlene om demonbesvergelser og svartekunster – hvordan en løser og binder djevelen eller utspør dauingeånder er forholdsvis beskjedent representert i svartebøkene. Derimot finnes tallrike sagn som forteller om prester som eide og brukte svarteboka, eller om folk som uvitende om trolldomskunstene fant den, og kom til å slå opp og lese på det sted hvor en løser djevelen. Med ulike adynaton eller umulige oppgaver, som å lage tau av sand, telle sandkornene på stranda, rette ut et krøllet pubushår eller øse en fjordarm tom for vann, kunne en oppholde djevelen med arbeid til en kyndig person kom og forviste ham bort.

Folkelige forestillinger om svartebokas utseende

[rediger | rediger kilde]

Ifølge sagnet skal svartebøkene ha sorte og røde sider. I virkeligheten er det mer eller mindre forseggjorte avskriftsbøker på gulnet papir (de eldste på pergament), brettet og sydd sammen i ryggen eller i løsblad. Formatene er gjerne små; sedes, oktav og en sjelden gang i kvartformat. Noen få har omslag av papp eller papir som resten av boka med tittel og border, andre har et enkelt, brunt eller svart skinnbind. De fleste svartebøkene har ikke engang omslag, men de kan ha gått tapt eller fått en annen anvendelse i det en kvittet seg med materien.

Om opprinnelsen til Svarteboka (Cyprianus)

[rediger | rediger kilde]

Ifølge folketroen skal Svarteboka være skrevet av kirkefaderen Cyprianus – i middelalderen oppfattet som en stor trollmann. Boken kalles derfor av og til «Cypriani Kunstbog». Et sagn identifiserer også Svarteboka som «Sjette Mosebok». De enkelte bøkene er ofte utstyrt med et forord med opplysninger om bokens opphav, som gjerne inkluderer forsøk på ødeleggelse og gjenoppdagelse i en kiste på Københavns slott eller «svarteskolen» i Wirtenberg.

De nordiske svartebøkene står i forbindelse med de kontinentaleuropeiske, og særlig de tyske svartebøkene, men også de mer astrologisk funderte franske Clavicula Salomonis (Salomons nøkler). Disse bøkene kalles ofte Grimoirer.

Antallet kjente norske svartebøker tiltar utover på 1600-tallet. De fleste eksemplarene som er kjent i dag har blitt til i perioden 1760 til ca. 1840. Etter den tid gikk antallet svartebøker drastisk ned, mens enkelte trykkerier svarte på forespørselen ved å publisere billige hefter med trollformler.

Opprinnelsen til svarteboka er ofte satt i sammenheng med påstander om at en del av Bibelen, som skulle inneholde egyptiske trolldomskunster, og som kun enkelte prester fikk kjennskap til, ble holdt unna vanlige folks kunnskaper. Blant annet vokste det frem forestillinger om at det skulle finnes en 6. og 7. mosebok. Den hemmelige kunnskapen mente man bare eksisterte i de "fullstendige utgavene". Det var kun utvalgte prester som etter avsluttet teologisk embetseksamen fikk opptak til nedgangsskolen, og med djevelen selv som læremester fikk innsikt i svartebokas trollformler.

Et sagn om opphavet til svarteboka forteller at det i domkirken i Wittenberg skulle finnes en slik fullstendig Bibel, låst fast med lenker til en hvit marmorkiste i kjelleren. For å bli kvitt svarteboka nyttet det verken å brenne den, kaste den eller drukne den, for uansett kom den like hel tilbake til eieren. De eneste måter å bli kvitt den på var enten å selge den for mindre enn hva en hadde kjøpt den for eller å legge den inn i kirken. Derfor er en rekke svartebøker funnet i bordkledningen eller under kirkebygg, slik det skjedde med den såkalte Vinjeboka fra ca. 1520, som er den eldste blant svartebøkene som så langt er funnet i Norge.

De eldste vitnesbyrd om norske svartebøker

[rediger | rediger kilde]

Oskar Garstein har ved utgivelsen av Vinjeboka (1993), s. 15-17, funnet tre vannmerker i manuskriptet. Utfra disse påstår han at svarteboka ikke kan være eldre enn 1477 og heller ikke yngre enn fra 1490-årene. Reimund Kvideland har sin anmeldelse av denne i Tradisjon nr. 24-1994, s. 128-129 fremholdt at disse funnene alene ikke er nok til å gjøre ham «heilt overtydd» om at dette er grunn nok til å gjøre svarteboka eldre enn først antatt, dvs. fra omkring 1520.

Det er på den annen side funnet varianter av to formler fra Vinjeboka i en svensk håndskreven middelaldersamling med pønitenser og skriftemål. Annetsteds i middelalderskriftet forekommer dateringen 1492, og det er dessuten påvist svecismer i svarteboka fra Vinje. Begge håndskrifter synes av målmerkene opprinnelig å stamme fra Skåne. Det er imidlertid ikke uten videre mulig å avgjøre hvem av de skriftlige kildene som er eldst.[trenger referanse]

Vinjeboka oppbevares idag på Oslo katedralskole. Boken, som er skrevet på en blanding av norsk, dansk og latin, ble funnet under et kirkegulv og har sannsynligvis tilhørt en geistlig. De andre kjente svartebøkene er fra etter 1750; de fleste fra 1800-tallet. De nyeste er enkle hefter som har tilhørt folk i lavere sosiale lag. Fra den mellomliggende perioden kjennes svartebøker som har tilhørt offiserer. Innholdet i bøkene gjenspeiler ofte eierens interesser. I en bok som skal ha tilhørt en oberst Grüner, finnes formler for «At vinde med Terninge», «At gjøre sig hård for Kuler og Sverd» – og ikke minst «Konst at en Pige straks skal lade dig få din Vilje med hende». I bøker fra bondemiljø dominerer folkemedisinske råd for folk og fe. Det er langt mellom den rene svartekunst.

Sagn og folkelige forestillinger om svarteboka

[rediger | rediger kilde]

Norsk folkeminne rommer en rekke sagn om Svarteboka. Mens virkelighetens svartebøker er enkle håndkrevne hefter, er sagnenes Svartebok gjerne stor og innbundet. En populær vandresagntype forteller om den ukyndige som kommer til å lese i boken og dermed påkalle Djevelen ("Ukyndig bruk av svarteboka" ML 3020), og må utvise stor kløkt for å bli kvitt ham: den Onde blir pålagt en umulig oppgave (adynaton), som å flette rep av sand eller (mer humoristisk) å rette ut et kjønnshår. En annen type sagn forteller om svartebokeieren som ligger for døden, og som for alt i verden må kvitte seg med boken før han dør. Det lar seg verken gjøre å drukne den eller å brenne den. Den vil alltid komme tilbake. Derimot kunne en selge boka for mindre penger enn den var kjøpt for, eller som en har sett mange eksempler på: Boka er blitt stukket inn under kirken.

Sagnenes svartebokeiere er ikke sjelden prester. Uten at det nødvendigvis var noen reell grunn for det ble enkelte prester omtalt som svarteboksprester. Et vanlig sagn, knyttet til flere historiske prester, forteller om teologistudenten som har gått på nedgangsskolen i Wittenberg og har forsverger seg til djevelen for å motta svarteboka og kunnskaper om de svarte kunster. Kandidaten lurer den Onde til å ta skyggen i stedet for mannen – slik at svartebokpresten senere må vandre omkring skyggeløs. Man kunne også få Svarteboka ved å påkalle og avtale møte med djevelen.

Svarteboken i Suldal

[rediger | rediger kilde]

Njell Drageson fra Suldal var bonde, men praktiserte også som «klok mann». Naboene fryktet ham, siden han åpenlyst skrøt av svarteboken sin, og av den makten den ga ham til å skade andre. Blant annet hevdet han at kunne «målbinde» folk. I 1640 ble han stevnet av presten Rasmus Mikkelsen som var overbevist om at Njell var skyld i de harde fødslene til prestekonen, og at to av barna deres var dødfødt. Njell hevdet i retten at han hadde kvittet seg med svarteboken sin. En gang han satt og drakk i lag med noen naboer, hadde han hentet den, men nektet å lese fra den, angivelig fordi de andre likevel ikke kom til å forstå noe av det. Men kanskje kunne han i virkeligheten ikke lese.[1] 

Kronvitnet Åsmund Nordmork forklarte at Njell hjemme hos ham hadde snakket om en hatt som herr Rasmus hadde kjøpt av ham: "Det skal bli presten en dyr hatt!" Åsmunds kone Margit Askellsdatter fortalte at de også hadde snakket om prestefruens hards fødsler. Da hadde Njell sagt: «Ja, fanden kryster sin mor!» - et grovt ærekrenkende utsagn. Han hadde også sagt at hvis herr Rasmus hadde betalt mer for hatten, ville prestefruen fått lettere fødsler. En gang hadde Njell skremt Margit Askellsdatter med at det var han som hadde forårsaket at hun hadde abortert.[2] 

Njell Drageson ble dømt til landsforvisning, og alt han eide, tilfalt kong Christan 4. - 73 daler, siden Njell hadde part i flere gårder og var en holden mann. Men også kronvitnet Åsmund Nordmork måtte bøte til kongen, ettersom han hadde tilkalt Njell da han var syk.[3]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 180), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
  2. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 181-82)
  3. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 183)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svarteboka&oldid=24654278»