Hopp til innhold

Paul von Hindenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul von Hindenburg
FødtPaul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg
2. okt. 1847[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
6 Podgórna Street in Poznań (Kongeriket Preussen, Storhertugdømmet Posen)[5][6]
Død2. aug. 1934[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Ogrodzieniec (Nazi-Tyskland)
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell, soldat Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet prøyssiske krigsakademiet
EktefelleGertrud Wilhelmine von Hindenburg
FarRobert von Beneckendorff und von Hindenburg[7]
MorLuise Schwickart[7]
SøskenBernhard von Hindenburg
BarnOskar von Hindenburg
Irmengard Pauline Louise Gertrud von Brockhusen
NasjonalitetTyskland
Kongeriket Preussen
GravlagtElisabethkirche
Medlem avCorps Saxo-Montania zu Freiberg und Dresden in Aachen
Utmerkelser
28 oppføringer
Pour le Mérite
Ridder av Det gyldne skinns orden
Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen
Militärverdienstkreuz I. Klasse
Den sorte ørns orden
Hindenburgstjernen
Large Military Merit Medal
Militär-Max-Joseph-Orden
Æresdoktor ved universitetet i Dresden
Æresborger av Sankt Andreasberg (1933–)
Æresborger av Paderborn (1933)
Honorary doctorate of the University of Graz
Æresborger av Bonn (1933)[8]
Æresborger av Berlin (–2020)
Æresdoktor ved Königsbergs universitet
Æresdoktor ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Bonn
Honorary doctor of the University of Wrocław
Sankt Stefans orden
Den militære Maria Teresia-ordenen
Æresborger av Nürnberg (1932)
Æresborger av Coburg (1917–2021)
Æresborgerskap (1933) (deles ut av: Speyer)[9]
Jernkorset av 1. klasse
Jernkorset av 2. klasse
Jernkorsets storkors
Æresborgerskap (1934) (deles ut av: Saarbrücken)
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[10]
Imtiyaz Medal
Rikspresident
1925–1934
ForgjengerFriedrich Ebert
Signatur
Paul von Hindenburgs signatur
Våpenskjold
Paul von Hindenburgs våpenskjold
Paul von Hindenburg på Commons

Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og politiker. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig virke

[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Posen som sønn av den uradelige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart.

Etter utdannelse ved kadettskolene i dagens Legnickie i Polen og i Berlin, ble Hindenburg offiser i den prøyssiske hær. Som ung løytnant kjempet han i slaget ved Königgrätz i 1866 og deltok i den fransk-prøyssiske krig 1870–1871. I 1893 ble han regimentssjef, i 1897 generalmajor, 1900 generalløytnant og sjef for 28. infanterifordelningen i Karlsruhe, i ble han 1903 general[11] og sjef for 4e armékorps i Magdeburg, og i 1905 general i infanteriet.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914. Der ble han satt til å erstatte Max von Prittwitz som sjef for dem 8. armé som kjempet i Østpreussen.[11] Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» («Er beredt»); som stabssjef fikk han seg tildelt Erich Ludendorff.

De ankom tidsnok til den 8. armé til å føre den til seier i slaget ved Tannenberg og senere i slaget ved de masuriske sjøer 14. september 1914.[11] Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Noe informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden), tilstrekkelig til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.

Men det var Hindenburg som ble nasjonalhelt. Han ble 27. august utnevnt til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til feltmarskalk.[11] Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff sto for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.

Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag i det såkalte vinterslaget i Masurene i februar 1915 og gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów i mai 1915, ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerne, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen Erich von Falkenhayn. Da sistnevnte etter Verdunoffensivens mislykkede og Romanias krigserklæring gikk av som generalstabssjef og sjef for Oberste Heeresleitung, ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.[11]

Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. i denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at en total tysk seier var mulig.

Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under Robert Nivelle stort sett som et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre allmenn verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiven og den totale seieren.

Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i stor fremgang i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keiseren den 9. november hadde begitt seg til Nederland og våpenhvilen ble undertegnet 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919.[11] Deretter bosatte han seg i Hannover.

Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte dolkestøtslegenden, som la et av grunnlagene for nasjonalsosialistenes tiltrekningskraft i Tyskland, i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.

Rikspresident

[rediger | rediger kilde]

Etter Versaillesfreden pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.

Hindenburg etterfulgte Friedrich Ebert som president i Weimarrepublikken etter Eberts død i april 1925.[11] Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte nomineringen til presidentkandidat til valget i 1925, reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren Wilhelm II. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.

Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til Friedrich Wilhelm von Loebell, som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av Wilhelm Marx 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av Hermann Müllers regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også Gustav Stresemanns politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av Heinrich Brünings regjering.

Da Hermann Müllers koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1930 innledet Hindenburg en periode der han styrte ved presidentdekreter og gikk utenom parlamentet. I juli 1930 oppløste han riksdagen og utnevnte Heinrich Brüning til kansler Brüning var den første av tre konservative regjeringssjefer som på autoritært vis lovet å gjenopprette Tysklands makt og prestisej.[12]

En Hindenburg-veggplakat i forbindelse med presidentvalget i 1932.

Hindenburg ble gjenvalgt ved presidentvalget i april 1932[11] med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistene og kommunistene.

Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som Heinrich Brüning ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av Franz von Papen, som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.

Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil NSDAP-lederen Adolf Hitler til rikskansler i 1933,[11] selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter riksdagsbrannen oppløste Hindenburg, på Hitlers begjæring, riksdagen. Den nyvalgte riksdagen gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med den nye fullmaktsloven, med støtte i artikkel 48 i Weimarforfatningen.

Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke i stand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene Min Keiser.

Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til Führer und Reichskanzler.

Begravelse, gravmæle

[rediger | rediger kilde]

Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset.

Hindenburg-lyset oppkalt etter Hindenburg ble brukt i skyttergravene i første verdenskrig, og siden også i andre verdenskrig i beskyttelsesrom, ved strømbrudd, mørklegning eller som nødbelysning.

Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med filantropen Gertrud von Sperling, og fikk en sønn, Oskar, og to døtre.

Skrifter

[rediger | rediger kilde]
  • Aus meinem Leben. Hirzel, Leipzig 1920.
  • Briefe, Reden, Berichte. Herausgegeben und eingeleitet von Fritz Endres. Langewiesche-Brandt, Ebenhausen 1934.
  • Geleitworte schrieb Hindenburg zu Heinrich Beenken (Hrsg.): Was wir verloren haben. Entrissenes doch nie vergessenes deutsches Land. Zillessen, Berlin 1920 und zu Gerhard Schultze-Pfaelzer: Von Spa nach Weimar. Die Geschichte der deutschen Zeitenwende. Grethlein & Co, Zürich 1929.
  • Hindenburgs Testament, Verlag von Hoursch & Bechstedt, Köln, o. J., Digitalisat

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bernhard von Hindenburg: Paul von Hindenburg. Ein Lebensbild. Berlin 1915. Spätere Auflagen unter dem Titel Feldmarschall von Hindenburg.
  • Emil Ludwig: Hindenburg und – Die Sage von der deutschen Republik; Amsterdam: Querido Verlag, 1935.
  • Andreas Dorpalen: Hindenburg in der Geschichte der Weimarer Republik. Leber, Frankfurt am Main 1966.
  • Walther Hubatsch: Hindenburg und der Staat. Aus den Papieren des Generalfeldmarschalls und Reichspräsidenten von 1878 bis 1934. Muster-Schmidt, Göttingen 1966.
  • John Wheeler-Bennett: Der hölzerne Titan. Paul von Hindenburg. Wunderlich, Tübingen 1969.
  • Wolfgang Ruge: Hindenburg. Porträt eines Militaristen. Berlin (Ost) 1974.
  • Werner Maser: Hindenburg. Eine politische Biographie. Moewig, Rastatt 1989, ISBN 3-8118-1118-5.
  • Horst Mühleisen: Das Testament Hindenburgs vom 11. Mai 1934, i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 44, Nr 3, 1996, Juli s. 355–371, ISSN=0042-5702 rel="nofollow" class="external text" href="https://web.archive.org/web/20150518143900/http://www.ifz-muenchen.de/heftarchiv/1996_3.pdf">online, PDF; 7 MB
  • Walter Rauscher: Hindenburg. Feldmarschall und Reichspräsident. Ueberreuter, Wien 1997, ISBN 3-8000-3657-6.
  • Harald Zaun: Paul von Hindenburg und die deutsche Außenpolitik 1925–1934. Böhlau (zugleich Dissertation, Köln 1998) Köln/Weimar/Wien 1999, ISBN 3-412-11198-8.
  • Albert Grzesinski: Im Kampf um die deutsche Republik. Erinnerungen eines Sozialdemokraten. Herausgegeben von Eberhard Kolb. Oldenbourg, München 2001. 2. Auflage 2009, ISBN 978-3-486-59074-6.(Schriftenreihe der Stiftung Reichspräsident-Friedrich-Ebert-Gedenkstätte. Band 9.)
  • Jesko von Hoegen: Der Held von Tannenberg. Genese und Funktion des Hindenburg-Mythos (1914–1934.) Böhlau, Köln 2007, ISBN 978-3-412-17006-6.
  • Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler. Siedler, München, 2007, ISBN 978-3-88680-865-6.
  • Anna von der Goltz: Hindenburg. Power, Myth, and the Rise of the Nazis. Oxford University Press, Oxford 2009, ISBN 978-0-19-957032-4 (Oxford Historical Monographs).[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=paul;n=von+beneckendorff+und+hindenburg, oppført som Paul von Beneckendorff und Hindenburg[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b GeneaStar, oppført som Paul Von Hindenburg, GeneaStar person-ID vonbeneckendorffundp[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0032685[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гинденбург Пауль фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ verkets språk tysk, www.speyer.de, besøkt 1. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Kunniamerkkikeräilijän opas, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e f g h i «Paul von Beneckendorff Hindenburg». Store norske leksikon. Besøkt 27. oktober 2015. 
  12. ^ Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7. 
  13. ^ Vgl. hier die Rezension von Wolfgang Kruse in H-Soz-u-Kult, 16. März 2010.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikiquote har en samling sitater relatert til: Paul von Hindenburg
Forgjenger  Tysklands generalstabssjef
1916–1919 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_von_Hindenburg&oldid=23150450»