Hopp til innhold

Persepsjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Persepsjon innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon innen psykologi og kognitiv vitenskap. Metodene som brukes i studiet av persepsjon varierer fra grunnleggende biologiske eller fysiologiske tilnærmelsesmåter, via psykologiske innfallsvinkler til de ofte abstrakte «tankeeksperimentene» i åndsfilosofi.

Det finnes to hovedteorier om hvordan den perseptuelle utviklingen foregår hos mennesker, og begge teoriene tar utgangspunkt hovedsakelig i visuell persepsjon[1]. De to teoriene har et motstridende syn på persepsjonell utvikling. Piagets kontruvistiske teori sier at menneskers handlinger er primære i forhold til persepsjon, mens i Gibsons økologiske teori er persepsjonen primær i forhold til handling.

Historisk oversikt over studiet av persepsjon

[rediger | rediger kilde]

Persepsjon er ett av de eldste feltene innen vitenskapelig psykologi, og det finnes tilsvarende mange teorier om de bakenforliggende prosesser. Den eldste kvantitative lov i psykologi er Weber-Fechners lov som kvantifiserer relasjonen mellom fysiske stimulis intensitet og deres perseptuelle virkninger. Det var studiet av persepsjon som ga opphav til gestaltpsykologien med dens vektlegging av holistiske tilnærmelsesmåter.

Persepsjon og virkelighet

[rediger | rediger kilde]

Mange kognitive psykologer mener at vi skaper en modell av hvordan verden fungerer mens vi beveger oss i den. Det vil si at mens vi objektivt sanser verden danner sinnet vårt representasjoner, og disse representasjonene er provisoriske (jf. i den vitenskapelige metode). Etter hvert som vi samler informasjon forskyver våre representasjoner seg. Abraham Pais refererer i sin biografi til imaginasjonens «esemplastiske» natur. I visuell persepsjon kan enkelte mennesker bokstavelig talt se at persepsjonene endrer seg i mentale sinnbilder. Andre som ikke har denne evnen til mental visualisering legger ikke nødvendigvis merke til denne «hamskiftingen» i det deres verden endrer seg. Den «esemplastiske» natur har blitt demonstrert eksperimentelt ved at et flertydig bilde har mer enn en tolkning på det perseptuelle nivået.

På samme måte som et objekt kan gi opphav til multiple persepsjoner, kan et objekt unnlate å gi opphav til representasjoner over hode: dersom representasjonen ikke har noen basis i personens erfaringer er det mulig at personen bokstavelig talt ikke persiperer det.

Denne forvirrende flertydigheten ved persepsjon utnyttes i menneskelige teknologier som kamuflasje, og også i biologisk likhetsvern, for eksempel hos påfugløyesommerfugler som har vinger med tegninger av øyne som fugler reagerer på som om de var øynene til et farlig rovdyr.

Kognitive teorier om persepsjon antar at det eksisterer stimulusfattigdom. Dette (med referanse til persepsjon) utgjør argumentet for at sanseinntrykk i seg selv ikke er i stand til å gi en entydig beskrivelse av verden. Sanseinntrykk fordrer «anrikning», som er den funksjon den mentale modellen fyller. En annen type teori er perseptuell økologi-innfallsvinkelen til James J. Gibson. Gibson avviste antakelsen om stimulusfattigdom gjennom å avvise idéen om at persepsjon grunner seg på sanseinntrykk. I stedet utforsket han hvilken informasjon som faktisk blir formidlet til persepsjonssystemene. Han (og de psykologene som arbeider innen hans paradigme) ga en beskrivelse av hvordan verden kunne bli spesifisert for en mobil, utforskende organisme via den lovformelige projiseringen av informasjon vedrørende verden inn i energimatriser. Denne spesifiseringen er en 1:1 kartoppføring av enkelte aspekter av verden i en perseptuell matrise. Gitt et slikt kart vil det ikke være behov for noen «anrikning» og persepsjonen er direkte.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tetzchner, Stephen von (2018). Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 978-82-05-39078-2. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]