Romhegg

Romhegg
	Blomster og bladverk
	Nomenklatur
	Prunus serotina; Ehrh.
	Populærnavn
	romhegg
	Klassifikasjon
Rike	planter
Gruppe	karplanter
Gruppe	blomsterplanter
Orden	roseordenen
Familie	rosefamilien
Underfamilie	Amygdaloideae
Slekt	kirsebærslekten
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	HI — Høy risiko 2023
	Økologi
Habitat:	skog
Utbredelse:

Romhegg (Prunus serotina) er et løvfellende tre eller busk i kirsebærslekten. I samme slekt finner man også hegg, kirsebær og morell. Romhegg stammer fra Nord-Amerika og er innført til Norge hvor den kan finnes gjenstående fra park- og hageanlegg.

Beskrivelse

Høyde og vekstform varierer mye mellom ulike områder. I østlige USA er romhegg et opptil 38 m høyt tre med en enkelt, rett stamme som kan ha diameter på mer enn 1,2 m. Andre steder i Nord-Amerika er arten lavere. I Mellom-Europa er romhegg som regel en busk med flere krokete stammer, men den kan bli et opptil 20 m høyt tre. I Norden blir den bare 2–6 m høy. Romhegg har verken torner eller rotskudd i motsetning til mange andre arter i kirsebærslekten.^[3]^[4]

Barken er mørk brun eller gråbrun og illeluktende. Bladene på 4–12 cm er læraktige og avlangt eggrunde til lansettformede med kileformet eller avrundet grunn og en kort spiss ytterst. Midtnerven på undersiden har tydelige brune hår. Bladplatene er blanke mellomgrønne eller mørkegrønne og svakt tannete med 12–17 par sidenerver. De gulgrønne bladskaftene er 0–1,5 cm lange. Blomstringen er i mai–juni etter løvsprett. De hvite blomstene sitter 18–55 sammen i opprette, 10–15 cm lange klaser, ikke ulik laurbærhegg. Blomsterstilkene er omtrent 3–7 mm lange. Frukten er 8–10 mm og ganske rund, og mørk rød eller svart med en bitter smak.^[4]^[5]^[6]^[7]

Utbredelse og økologi

Nordgrensen for utbredelsen går fra Nova Scotia og New Brunswick vestover gjennom sørlige Québec og Ontario til Michigan og østlige Minnesota. Vestgrensen går gjennom Iowa, lengst øst i Nebraska, Oklahoma og Texas, og den finnes sørover til sentrale Florida. Flere varieteter vokser utenom dette området. Var. alabamensis finnes i østlige Georgia, nordøstlige Alabama og nordvestlige Florida med isolerte bestander i Nord- og Sør-Carolina. Var. eximia vokser på Edwardsplatået i sentrale Texas; var. rufula finnes fra fjellene i Trans-Pecos vestover til Arizona og sørover til Mexico; var. salicifolia (eller subsp. capuli) er utbredt fra sentrale Mexico til Guatemala.^[3]^[8]

Romhegg forekommer hovedsakelig i løvskog, men kan også finnes i barskog. Den vokser spredt i skoger dannet av gråbjørk, rødlønn, weymouthfuru, rødeik, hemlokk, sukkerlønn, amerikabøk, gulbjørk, rødgran og tulipantre. På Allegheny-platået og i Allegheny-fjellene i New York, Pennsylvania, Maryland og Vest-Virginia danner romhegg skog sammen med rødlønn, sukkerlønn og kvitask. Andre trær den kan vokse sammen med er agurkmagnolia, sukkerbjørk, svartlind, smørvalnøtt, skarlageneik, balsamedelgran, amerikaosp, Populus grandidentata og kvitalm. Vanlige småtrær og busker er stripelønn, Prunus pensylvanica, virginiahumlebøk, amerikaagnbøk, tresøtmispel, virginiatrollhassel og korsved.^[8]^[9]

Nytte

Romhegg brukes både som prydplante og som tømmertre. Trær med store nok dimensjoner til at de egner seg til skurtømmer, vokser bare i et begrenset område på Allegheny-platået i Pennsylvania, New York og Vest-Virginia. Virket brukes til møbler, parkett og finér. Barken er tradisjonelt blitt brukt til å lage hostemedisin og oppkvikkende og beroligende midler. Nybyggerne i Appalachene brukte fruktene til å sette smak på brennevin, og det er derfor treslaget heter romhegg.^[8]

Blad, kvister, bark og frø inneholder cyanogene glykosider og er giftige for beitende husdyr. Hvithalehjort kan derimot beite på blad og kvister uten å ta skade.^[9]

Fruktene er viktig føde for mange arter av fugler og pattedyr. Trekkfugler eter fruktene når de flyr sørover om høsten. Spurvefugler som eter mye av fruktene, omfatter vandretrost, brunskjelvespottefugl, sangspottefugl, østblåfugl, stær, kattespottefugl, blåskrike, vierempid, rødkardinal, amerikakråke, sidensvanser, troster og vireoer. De er også viktige for kragejerpe, spisshalejerpe, villkalkun, nordkrattvaktel og storpræriejerpe. Rødrev, vaskebjørn, virginiapungrotte, ekorn og bomullshalekaniner eter også fruktene, og de skal visstnok være favorittføden til svartbjørn.^[9]

Invasiv art

Romhegg ble tidlig dyrket i Mexico og Guatemala. På 1500-tallet ble den brakt til Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia, antagelig av spanske conquistadorer, og er nå naturalisert mange steder der. Arten er blant de første amerikanske trærne som ble dyrket i Europa, og vi vet at den ble plantet i Frankrike, England og Tyskland på 1600-tallet. Romhegg er innført til mange europeiske land som prydplante på grunn av vakre blomster og sterke høstfarger, men også som tømmertre og for jordforbedring og stabilisering av sanddyner.^[3]^[10]

Den opptrer som en invaderende art i Nord- og Mellom-Europa i både skog og åpen vegetasjon, som sanddyner, lynghei og grasmark. De sprer seg ganske sakte, mindre enn én km på 40 år i Tyskland, og spredningen har hovedsakelig vært fra trær plantet som tømmerproduksjon. Det har ikke lykkes å dyrke fram trær med tømmerkvalitet i Europa, og plantene utvikler seg i stedet til tette kratt som fortrenger annen vegetasjon. Romhegg trives best sammen med trær som ikke tåler mye skygge, som eik, furu og bjørk, og vokser dårlig i skyggen fra bøk, lønn og agnbøk. Romhegg fungerer som et reservoar for en østasiatisk fruktflue, flekkvingefruktflue (Drosophila suzukii), som forårsaker store skader på frukttrær i Europa.^[3]^[10]^[11]

Romhegg har foreløpig ikke etablert så mange bestander i Norge, men ut fra erfaringer i blant annet Tyskland og Danmark forventes rask ekspansjon også i Norge. I Danmark regnes romhegg som en av de verste invaderende artene. Den vokser godt på sur jord, og en frykter at den skal etablere seg i den truede naturtypen kystlynghei. I Fremmedartslista er romhegg vurdert som høy risiko på grunn av moderat invasjonspotensial og middels økologisk effekt. Det kan tenkes at noen av plantene som er solgt som romhegg i Norge, egentlig er en annen art, neverhegg (Prunus maackii).^[2]

Galleri

Blomstrende romhegg
Bark på ungt tre
Bark på gammelt tre
Blomsterklase
Frukt
Høstfarge
Trevirke
Skog med de invasive treslagene robinia og romhegg på Posletta

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 12. april 2023. Besøkt 12. april 2023.
^ ^a ^b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for romhegg Prunus serotina som HI for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023.
^ ^a ^b ^c ^d «Prunus serotina (black cherry)». Invasive Species Compendium. Besøkt 29. januar 2020.
^ ^a ^b B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 329. ISBN 978-82-05-42485-2.
^ Johannes Lid og Dagny Tande, Norsk flora, versjon 2007, 7.utgaven. ISBN 978-82-521-6029-1.
^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 299. ISBN 82-10-01282-7.
^ «Prunus serotina». Flora of North America. Besøkt 29. januar 2020.
^ ^a ^b ^c D.A. Marquis. «Black Cherry». Silvics of North America. Besøkt 29. januar 2020.
^ ^a ^b ^c R.J. Uchytil (1991). «Prunus serotina». Fire Effects Information System, [Online]. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station, Fire Sciences Laboratory. Besøkt 24. november 2023.
^ ^a ^b M. Juhász (2008). «Black cherry (Prunus serotina Ehrh.)». I Z. Botta-Dukát og L. Balogh. The most important invasive plants in Hungary. Vácrátót: HAS Institute of Ecology and Botany. s. 77–84. ISBN 978-963-8391-42-1.
^ M. Poyet m.fl. (2014). «Invasive host for invasive pest: when the Asiatic cherry fly (Drosophila suzukii) meets the American black cherry (Prunus serotina) in Europe». Agricultural and Forest Entomology. 16 (3): 251–259. ISSN 1461-9563. doi:10.1111/afe.12052.

Eksterne lenker

(en) Romhegg i Encyclopedia of Life
(en) Romhegg i Global Biodiversity Information Facility
(no) Romhegg hos Artsdatabanken
(sv) Romhegg hos Dyntaxa
(en) Romhegg hos ITIS
(en) Romhegg hos NCBI
(en) Romhegg hos The International Plant Names Index
(en) Romhegg hos Tropicos
(en) Kategori:Prunus serotina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Prunus serotina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Prunus serotina – detaljert informasjon på Wikispecies

[adb_taxon-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 12. april 2023. Besøkt 12. april 2023.

[fremmedart-2] Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for romhegg Prunus serotina som HI for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023.

[cabi-3] «Prunus serotina (black cherry)». Invasive Species Compendium. Besøkt 29. januar 2020.

[mossberg-4] B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 329. ISBN 978-82-05-42485-2.

[5] Johannes Lid og Dagny Tande, Norsk flora, versjon 2007, 7.utgaven. ISBN 978-82-521-6029-1.

[6] A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 299. ISBN 82-10-01282-7.

[7] «Prunus serotina». Flora of North America. Besøkt 29. januar 2020.

[silvics-8] D.A. Marquis. «Black Cherry». Silvics of North America. Besøkt 29. januar 2020.

[feis-9] R.J. Uchytil (1991). «Prunus serotina». Fire Effects Information System, [Online]. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station, Fire Sciences Laboratory. Besøkt 24. november 2023.

[iih-10] M. Juhász (2008). «Black cherry (Prunus serotina Ehrh.)». I Z. Botta-Dukát og L. Balogh. The most important invasive plants in Hungary. Vácrátót: HAS Institute of Ecology and Botany. s. 77–84. ISBN 978-963-8391-42-1.

[11] M. Poyet m.fl. (2014). «Invasive host for invasive pest: when the Asiatic cherry fly (Drosophila suzukii) meets the American black cherry (Prunus serotina) in Europe». Agricultural and Forest Entomology. 16 (3): 251–259. ISSN 1461-9563. doi:10.1111/afe.12052.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]