Treholt-saken

Treholt-saken var den største spionsaken i nyere norsk historie. Arbeiderpartipolitikeren og diplomaten Arne Treholt ble 20. januar 1984 arrestert på Fornebu flyplass og siktet for spionasje. Den 20. juni 1985 ble han dømt til 20 års fengsel og inndragning av 1,1 million kroner av Eidsivating lagmannsrett, for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Blant annet fastslo retten at han hadde hatt en rekke hemmelige møter i utlandet med KGB-folk som var utvist fra Norge for spionasje, at han hadde avslørt graderte politiske og militære opplysninger til KGB, og at han hadde mottatt store pengebeløp fra Iraks og Sovjets etterretningstjenester, som til dels hadde blitt plassert på hemmelig konto i Sveits.

Treholt anket dommen fra lagmannsretten til Høyesterett, men han trakk anken under forhandlingene i Høyesterett i 1986, og lagmannsrettsdommen ble dermed endelig. Treholt har fire ganger begjært straffesaken sin gjenopptatt, og fått avslag alle gangene. Den siste begjæringen ble avslått av Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker i 2011, etter at Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker engasjert av Treholt, hevdet at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt og ble i 2018 dømt til tre års fengsel for omfattende bedrageri og dokumentfalsk i flere saker. Treholts begjæringer om gjenopptagelse ble også avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1988 og 1992 og av Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker i 2008.

Forløp

Mistanke og overvåkning

Opplysninger fra KGB-spionen og senere avhopperen Oleg Gordijevskij i 1977, som hadde meldt seg frivillig og blitt vervet som dobbeltspion for britisk etteretning, spilte en viktig rolle for igangsettelse av overvåkning av både Arne Treholt og andre mistenkte Sovjet-spioner i flere land.

Arrestasjon

Den 20. januar 1984 ble Treholt arrestert på Oslo lufthavn av politiinspektør Ørnulf Tofte med ordene «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss». Treholt var på vei ut til et fly som skulle til Wien, hvor han hadde avtalt å møte KGB-mannen Gennadij Titov, og hadde 66 graderte dokumenter i kofferten.

Avhør

I det første avhøret umiddelbart etter arrestasjonen opptrådte Treholt innledningsvis rolig og behersket. Da han ble forevist et foto tatt av politiets spanere i Wien 20. august 1983 da Treholt traff KGB-offiseren Titov, innså han alvoret i situasjonen og ble svært urolig. Han tilbød seg forgjeves å gå inn i rollen som dobbeltagent.

I politiavhør erkjente Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter og at han hadde mottatt penger fra dem.^{[trenger referanse]}

Treholts forklarte at pengene han fikk fra utviste Gennadij Titov under deres hemmelige møter i Wien og Helsingfors var dekning av reise- og oppholdsutgifter. ^{[trenger referanse]}

Treholt avla langt på vei en innrømmelse det første halve året han satt i avhør av at han hadde oppbevart et stort pengebeløp han hadde fått fra utenlandske etterretningstjenester i sin leilighet.^{[trenger referanse]} Han erkjente å ha mottatt betydelige beløp fra Iraks etterretningstjeneste

Treholt innrømmet allerede i det første politiavhøret også å ha tatt imot penger fra KGB. Treholt undertegnet avhørsprotokollen, men valgte senere å trekke alle uttalelsene. Hans senere forklaring avviker betydelig fra det han sa i dette avhøret, og han mener han led av «tilståelsessyndrom» på avhørstidspunktet.

Samtidig er det uenighet om hvor mye penger det ble funnet i kofferten. Politiet mente at de fant 10.000 dollar i kofferten den 17. mai og 30.000 den 22. august, men Treholt har selv medgitt at det kan være mellom 26 og 27 000 dollar i kofferten den 22. august. Treholt hadde hatt flere møter, som han ikke hadde fortalt noen om, med sovjetiske KGB-folk med diplomatstatus i Helsingfors og Wien, bl.a. med Gennadij Titov som var utvist fra Norge etter at han i slutten av 1970-årene var blitt mistenkt for å være føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik. ^{[trenger referanse]}

Rettssak

I Treholts opprinnelige rettssak ble det lagt frem fotografier av Treholts attachékoffert med amerikanske dollarsedler i. Treholt og hans forsvarere har med ulike argumenter kritisert dette beviset helt siden den opprinnelige rettssaken. Treholts tidligere forsvarer Arne Haugestad hevdet at det ikke var plass til så mange penger i konvolutten som er avbildet. NRKs reporter Svein Torgersen klarte imidlertid å putte et tilsvarende beløp ned i en slik konvolutt for åpent kamera.

I 1982 opprettet Treholt en hemmelig konto i Sveits. I 1984 stod det 52 000 dollar på denne kontoen, tilsvarende flere årslønner på den tiden. Det ble også funnet store kontante pengebeløp i hans leilighet, og dommen slo fast at Treholt blant annet hadde kjøpt en bil kontant i Tyskland samtidig som hans lønnskonto i Norge vokste. Treholt forklarte selv at disse pengene skal ha stammet fra en stor spillegevinst på et kasino i Wien. I Østerrike må alle som vinner kasinogevinster registreres med offisielle identifikasjonsdokumenter (pass). Først etter at dommen var falt, i januar 1986, fikk norske myndigheter svar på en henvendelse gjort til østerrikske myndigheter, som opplyste at Treholt ikke var registrert på det angjeldende kasinoet i det oppgitte tidsrommet.

Lagmannsretten mente at pengene var Treholts motiv, ikke først og fremst bekymring for forholdet mellom Norge og Sovjet, slik Treholt selv forklarer.

Dom

Den 20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB.

Retten fant det bevist at Treholt hadde mottatt store pengebeløp, tilsvarende flere årslønner på den tiden, både fra KGB og fra Iraks etterretningstjeneste. Treholts forklaring om at pengene han fikk fra utviste Gennadij Titov under deres hemmelige møter i Wien og Helsingfors var dekning av reise- og oppholdsutgifter, ble ikke funnet troverdig av retten.^{[trenger referanse]}

Treholt ble bl.a. dømt for å ha gitt KGB informasjon om antall soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre i Norge, bl.a. soneinndelingen av Sør-Norge i forbindelse med en invasjon, plassering av innsatsen, indikatorer for hva som skal til før Norge starter styrkeoppbygging i Nord-Norge, prioriterte områder som skal forsvares i nord og varigheten av norske beredskapslagre med proviant. Treholt gav KGB informasjon om mobiliseringstider, transporttider, planer om NATO-forsterkninger og forflytning av militære styrker, videre om etterretningtjenestens arbeid, forsvarsplanene for Finnmark og Nord-Norge, opplysninger fra norsk-amerikanske samtaler om den strategiske og sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene og på Svalbard, opplysninger om norske vurderinger i norsk-sovjetiske forhandlingene om delelinjen i Barentshavet, opplysninger om Islands militærstrategiske betydning, møtereferater fra møter mellom Norges og USAs utenriksminister om den sovjetiske trusselen, møtereferater fra møter Norges utenriksminister hadde med andre europeiske utenriksministre om sikkerhetspolitiske tema, opplysninger om forhåndslagring av tyngre utstyr for amerikansk marinebrigade, opplysninger om norsk oljeproduksjon og oljepolitikk.

I tillegg til fengselsstraffen ble Treholt dømt til inndragning av 1,1 millioner kroner. Treholt ble fratatt stilling og lønn av Stortinget før saken kom opp for retten.

Bokutgivelse

Under rettssaken i 1985 utgav Treholt den selvbiografiske boken Alene. Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt av Cappelen. Til tross for at en rekke offentlige personer som Gunnar Sønsteby og Gerhard Heiberg oppfordret til boikott av boken, solgte den i et betydelig opplag. Treholt fikk likevel ingen glede av pengene, som ble beslaglagt av retten. Hans kone utgav samme år boken God tur til Paris, som var sterkt kritisk til Treholt, og som også fikk stor oppmerksomhet. Tittelen henspilte på at Treholt hadde sagt at han skulle til Paris da han i virkeligheten skulle til Wien for å møte KGB-agenter.

Internasjonal interesse

Treholt-saken ble møtt med voldsom interesse og rettssaken i 1985 ble gjennomført med et stort sikkerhetsoppbud.

Nestsjefen i KGBs utenlandsspionasje uttalte i 1992 at arrestasjonen av Treholt ble registrert som tapet av en KGB-agent fra KGBs side.

Gjenopptak av saken

Treholts tredje begjæring om å få gjenopptatt straffesaken ble avslått av Gjenopptakelseskommisjonen 15. desember 2008.

Den kalde krigen på 80-tallet

Regjeringen Willoch måtte tåle krass kritikk for denne saken i 1985. Det ble også partipolitisk debatt om dommen fordi det viste seg at et flertall av dommerne var Høyre-folk.

Også Arne Treholts forsvarer Jon Lyng var høyrepolitiker.

Plass på Forsvarets Høyskole i 1982

Før Treholt fikk plass på Forsvarets Høyskole hadde han ikke tilgang til hemmelige dokumenter som gjorde at han kunne bli tiltalt på grunnlag av spionparagrafen. Før 1982 ville det bare vært snakk om brudd på taushetsplikten. Mange mente at regjeringen Willoch ikke burde la Treholt få viten om alle militære hemmeligheter som elevene på denne skolen fikk adgang til.

Personer

Domfelt

• Arne Treholt

Dommere

Treholt-saken ble behandlet i Eidsivating lagmannsrett av tre fagdommere og fire legdommere. Fagdommerne var:

• Førstelagmann Astri Rynning, rettens administrator
• Lagdommer Håkon Wiker
• Lagdommer Tore Schei

Legdommerne var

• Ingeniør Jan Bingen, Sørum
• Salgssjef Anders Henrik Aspelin, Oslo
• Husstellærer Anna Karin Lindstad, Bærum
• Husmor Bjørg Brandt, Oslo

Aktorer

• Statsadvokat Lasse Qvigstad
• Statsadvokat Tor-Aksel Busch

Forsvarere

• Advokat Ulf Underland
• Advokat Andreas Arntzen
• Advokat Jon Lyng

Etter at dommen på 20 års fengsel hadde falt i Eidsivating lagmannsrett byttet Treholt ut forsvarerne. De nye forsvarerne under anken til Høyesterett, som senere ble trukket, var:

• Advokat Alf Nordhus
• Advokat Arne Haugestad

Rettsoppnevnte sakkyndige

• Ambassadør Frithjof Jacobsen
• Professor Finn Seyersted
• Generalmajor Bjørn Egge
• Ambassadør Thor Boye
• Direktør Willy Østreng
• Forsker John Kristen Skogan

Etterforskere

• Politiinspektør Ørnulf Tofte, etterforskningsleder.
• Tore Johnsen, etterforsker.
• Leif Karsten Hansen

Dommen

Treholt ble dømt for følgende forbrytelser mot:

• straffeloven 1902 § 90 tredje ledd, jf. første ledd annet straffalternativ (åpenbaring (avsløring) av statshemmeligheter)
• straffeloven 1902 § 90 første ledd annet straffalternativ
• straffeloven 1902 § 91 første ledd, jf. § 90 (etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter)
• straffeloven 1902 § 94 annet ledd nr. 2 og 4, jf. første ledd (forbund om å overtre straffebestemmelser om vern av statens selvstendighet og sikkerhet)
• lov om forsvarshemmeligheter av 1914 § 4 (de delen av tiltalen som gjaldt opplysninger som ble gitt til representanter for sovjetrussisk etterretningstjeneste) (spionasje)
• militær straffelov av 1902 § 69 første ledd annet straffalternativ, jf. annet ledd
• straffeloven 1902 § 121 annet ledd, jf. første ledd (taushetsbrudd (krenkelse av taushetsplikt))

Treholt ble frifunnet for den del av tiltalen som gjaldt overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter § 4 som gjaldt kontakt med en representant for irakisk etterretningstjeneste (tiltalens punkt VI B).

Til sammenligning ble Vidkun Quisling dømt for blant annet å ha overtrådt straffeloven 1902 § 86, som blant annet rammet den som «med saadan krig for øie yder fienden bistand i raad eller daad». Straffeloven 1902 § 86 ble endret i 1950, og er videreført i straffeloven 2009 som § 119 om landssvik. Dette ble altså Treholt hverken tiltalt eller dømt for.

Ettertid

Jens Evensens oppgjør med Treholt

Jens Evensen var Arne Treholts politiske mentor, og på 1970- og 1980-tallet fikk Evensen og Treholt stor oppmerksomhet for sitt arbeid med havretten. Arrestasjonen av Treholt førte til et totalt brudd mellom Treholt og Evensen, og den tidligere så medievennlige Evensen trakk seg resten av livet i stor grad bort fra offentligheten.

Jens Evensen sa seg ferdig med Treholt-saken i 1989, da han vitnet under en høring om saken i Stortinget. I sitt vitnemål sammenlignet Evensen Treholt med Vidkun Quisling; Evensen, som kjente Quislings sak i detalj fordi han hadde deltatt i rettssaken mot Quisling, uttalte blant annet at «vi sto overfor det samme spørsmålet (om strafferettslig ansvarlighet) i Quislingsaken». Ifølge Evensen var Treholt «ikke helt normal» og det var grunnen til at han «endte som landsforræder». Evensen konkluderte likevel med at Treholt, i likhet med Quisling, var strafferettslig ansvarlig. Treholts advokat Arne Haugestad ringte etter at disse uttalelsene ble offentlig kjent til Evensen for å fortelle ham at Treholt ville gå til sak mot ham for ærekrenkelse; Evensen sa «kjør i vei» før han brøt telefonforbindelsen. Treholt gjorde ikke alvor av planene.

Evensen avviste tvert Treholts forklaring om at han var «brobygger», og sa at «det tror jeg han bare har brukt som unnskyldning etterpå». Han fortalte også at han hadde reagert med forbauselse da Treholt var «strålende lykkelig» over å få sikkerhetsklareringen cosmic top secret (høyeste nivå i NATO-systemet), og at Treholt hadde blitt svært oppskaket over arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik.

Evensen roste under høringen også gjennomføringen av rettssaken mot Arne Treholt, og sa at han hadde «den største respekt for den måten hans sak ble behandlet på».

Treholts arbeid for gjenopptagelse

Treholt har begjært saken sin gjenopptatt tre ganger, og i tillegg har hans tredje begjæring blitt tatt opp til en ny, totalt sett fjerde behandling. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet begjæringer om gjenopptagelse i 1988 og 1992. I 2005 begjærte Treholt saken gjenopptatt gjennom den uavhengige Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Dette ble avslått i 2008.

Spørsmålet om penger Treholt mottok fra utenlandske etterretningstjenester har stått sentralt i alle begjæringene om gjenopptagelse. Treholt tok i mot betydelige beløp fra Iraks etterretningstjeneste og han innrømmet allerede i det første politiavhøret også å ha tatt imot penger fra KGB.

Treholt hevdet at både riksadvokat Busch og førstestatsadvokat Qvigstad var inhabile, men Kongen i statsråd avgjorde senest i 2007 at de var habile til å behandle spørsmål som gjaldt Treholt-saken, og riksadvokaten bestemte at de fortsatt var habile.

Påstander fra Geir Selvik Malthe-Sørenssen om bevisfabrikkering

I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker som jobbet på oppdrag fra Treholt og som senere ble dømt for grovt bedrageri og dokumentfalsk i en lang rekke saker, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Påstandene ble fremsatt i boken Forfalskningen – Politiets løgn i Treholt-saken, skrevet sammen med Kjetil Bortelid Mæland. På grunnlag av denne boken krevde Treholts advokat Harald Stabell at straffesaken til Treholt ble gjenopptatt.

Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker tok 24. september 2010 Treholt-saken opp til ny behandling på grunnlag av påstandene fra Treholts utreder Malthe-Sørenssen. 16. mars 2011 ble det kjent at påtalemyndigheten innstilte på at Treholts søknad om gjenopptagelse blir avvist for fjerde gang. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad uttalte at «vår konklusjon er at det ikke er noe grunnlag for å gjenoppta straffesaken mot Treholt», og sa også at han var fornøyd med kommisjonens arbeid i saken. Treholts advokat Harald Stabell var misfornøyd.

9. juni 2011 avgjorde Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker at det ikke var grunnlag for påstandene fra Malthe-Sørenssen om bevisfabrikkering, og avgjorde at straffesaken til Treholt ikke blir gjenopptatt. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig.

I 2016 ble Malthe-Sørenssen avslørt for å ha fabrikkert sine angivelige kilder både i Treholt-saken og flere andre saker. Malthe-Sørensen ble i 2015 også siktet og etterforsket for korrupsjon og bedrageri i to andre saker.

Treholt-saken i media

Statsadvokat Stein Vale utgav i 2009 boken Teppefall i Treholtsaken, som han beskrev som en fullstendig fremstilling av den viktigste hendelsen i Norge under den kalde krigen. I et intervju i Juristkontakt samme år uttalte han at han var overrasket over «i hvilken grad Treholt og hans støttespillere har klart å holde liv i myter og konspirasjonsteorier, knyttet til for eksempel pengebeviset. Det samme med teoriene om forfalskning av dommen. Selv ikke den kriminaltekniske rapporten fra Sverige, som viste at forfalskningsteorien ikke holdt vann, var nok. Alt blir tilbakevist, men likevel ser man at man klarer å drive opinionspåvirkning gjennom media.» I boken om Treholtsaken kommer han inn på «hvordan media fort kan bli et rent mikrofonstativ for domfelte». Også førstestatsadvokat Lasse Qvigstad kritiserte i 2011 flere medier for å fungere som mikrofonstativ for Treholt. I etterkant av den fjerde gjenopptagelsesbegjæringen til Treholt fikk spesielt Aftenposten sterk kritikk av PST-sjef Janne Kristiansen for ukritisk å ha viderebragt «fullstendig grunnløse påstander om bevisjuks» fra «en kilde som burde vært beskyttet mot seg selv». Kristiansen krevde også at Arne Treholt og hans advokat Harald Stabell ba om unnskyldning for påstandene om bevisfabrikkering, og uttalte: «At en landsforræder gjennom 30 år igjen skal dirigere vårt arbeid og belaste PST på den måten, krever en unnskyldning i anstendighetens navn overfor PST som organisasjon og våre ansatte». Jon Hustad kritiserte i 2011 norske medier for å ha fremmet konspirasjonsteorier i Treholt-saken i 2010–2011, og skrev at «norske medium og norske kommentatorar har i flokk og fylgje teke feil i Treholt-saka [...] i Treholt-saka er det store delar av norsk presse som har vorte avkledde». Han mente at Aftenposten og særlig Harald Stanghelle hadde «gått av skaftet» basert på «ei kjelde som det ikkje fanst prov for at eksisterte». Ifølge Hustad var det bare to kommentatorer som hadde «stått oppreist heile vegen, Olav Versto i VG og Halvor Elvik i Dagbladet».

Ketil Bjørnstad sier på sin side i en kronikk i Aftenposten at Harald Stanghelle fra Aftenposten, Halvor Elvik fra Dagbladet og Olav Versto fra VG mot Treholt har utført et «årelangt karakterdrap, som hele tiden har bygget opp under etterforskningsleder Ørnulf Toftes teori om den kyniske, pengeglade storspionen».

NRK-journalisten Ståle Hansen skriver en utførlig reportasje om saken i 2019.

Spørsmålet om nedgradering av dommen

Dommen i Treholt-saken ble ikke i første omgang offentliggjort i sin helhet da den inneholder opplysninger som er gradert av hensyn til utenlandske etterretningstjenester. I 2005 la Bergensavisen ut de delene av dommen som ikke var hemmeligstemplet ut på sine nettsider. Sommeren 2011 la PST også ut de hemmeligstemplete sidene.

Litteratur

• Kari Storækre: God tur til Paris, Gyldendal Norsk Forlag 1985, ISBN 82-05-16307-3
• Kaj Skagen: "Retten som ingen kunne målbinde - en forsvarstale for Arne Treholt", Bokvennen 1985/2011, ISBN 978-82-7488-252-2
• Ørnulf Tofte: Spaneren: Overvåkning for rikets sikkerhet, Gyldendal Norsk Forlag 1987, ISBN 82-05-17390-7
• Kari Storækre: I søkelyset, Curious 1993, ISBN 91-630-2241-9
• Berit Ruud Retzer: Jens Evensen: Makten, myten og mennesket, ISBN 82-995068-0-8
• Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, ISBN 978-82-02-29988-0
• Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland: Forfalskningen; Politiets løgn i Treholt-saken, Publicom 2010, ISBN 978-82-92526-44-6

Bøker av Arne Treholt

• 1985 – Alene, Cappelen, ISBN 82-02-12755-6
• 1991 – Avdeling K, Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-20259-1
• 2004 – Gråsoner, Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-32315-1

Eksterne lenker

• Flickr: «Treholtsaken»