I 1962 kom VM i fotball tilbake til Sør-Amerika. Mesterskapet ble arrangert i Chile og ble vunnet av Brasil, som forsvarte mesterskapet ved å slå Tsjekkoslovakia 3-1 i finalen.
Man beholdt turneringsformatet fra 1958, med de 16 kvalifiserte lagene i 4 grupper â 4 lag. De to beste lagene i hver gruppe gikk til kvartfinalene.
Allerede i innledningsrunden mistet Brasil sin kanskje største spiller, Pelé. Han rakk bare å spille de to første kampene. Han ble imidlertid erstattet av Garrincha, som fikk et lysende mesterskap.
Det ble flere stygge episoder i kampen mellom Italia og Chile (slaget om Santiago). Selv om bare to spillere ble utvist, trengte lagene assistanse fra politiet for å komme seg trygt bort fra banen.
Overraskende slo Chile ut Sovjetunionen, og sikret seg plass i semifinalen. Der skulle de møte Brasil, som slo England etter blant annet to mål av Garrincha. Til den andre semifinalen gikk Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, som begge vant 1-0 mot henholdsvis Vest-Tyskland og Ungarn.
Snaue 6000 tilskuere møtte opp for å se Tsjekkoslovakia slå Jugoslavia 3-1. Samtidig var hele 76 600 tilskuere til stede for å se Brasil slå vertene 4-2. Chile vant senere bronsefinalen 1-0 over Jugoslavia.
Finalen ble spilt på Estadio Nacional i Santiago de Chile. Etter 15 minutter måtte Brasils keeper se ballen gå forbi seg, og laget lå under 1-0. Som i den forrige finalen kom imidlertid Brasil tilbake, og utlignet to minutter senere etter mål av Amarildo. I annen omgang ble brasilianerne for sterke, og mål av Zito og Vava sikret Brasil seier med resultatet 3-1. Det var andre gang et land lyktes med å forsvare VM-tittelen.
Opprinnelig var det valgt åtte stadioner i åtte forskjellige byer: Santiago, Viña del Mar, Rancagua, Arica, Talca, Concepción, Talcahuano og Valdivia. Valdiviajordskjelvet 22. mai 1960 som målte 9,5 på Richters skala er det sterkeste jordskjelvet som noen gang er registrert. Over 50 000 omkom i ulykken og mer enn 2 millioner ble rammet av det. Komiteen for VM måtte derfor omorganisere hele mesterskapet. Byene Talca, Concepción, Talcahuano og Valdivia ble hard rammet og ble valgt bort som vertsbyer. Antofagasta and Valparaíso takket nei til å arrangere kamper. Viña del Mar og Arica klarte å reparere sine stadioner og Braden Copper Company, et amerikansk selskap som kontrollerte en stor kopper mine i El Teniente, tillot at deres stadion i Rancagua kunne brukes.