Postvesen
Et postvesen er en organisasjon som driver befordring av brev, tidsskrifter og pakker. Det som sendes gjennom postvesenet kalles post.
Et postvesen kan være privat eller offentlig. Som regel er imidlertid private postbefordrere bundet av statlige forskrifter. Siden 1800-tallet har nasjonale postverk som regel blitt etablert som statlige monopoler med forhåndsbetalt avgift i form av frimerker. De statlige monopolene omfatter vanligvis ikke bud- og kurertjenester. Fra 1990-tallet er det omfattende prosesser i gang i flere land for å avskaffe monopol på postbefordring og privatisere postvesenet.
Postvesen i ulike land
[rediger | rediger kilde]De nordiske postmonopolene er liberalisert. Europeiske postvesen samarbeider i organisasjonen Conférence européenne des administrations des postes et télécommunications
I april 2008 ble det bekjentgjort at Posten AB i Sverige slår seg sammen med Post Danmark AS. Det nye selskapet får nærmere 40 millioner svenske kroner i omsetning og snaut 50 000 ansatte.
Posten Norge hadde i 2007 driftsinntekter på 27,4 millioner kroner.
Posten i Finland blir markedsført under to merkevarer: Posten for privatpersoner og Itella for forretningskunder. Itella hadde i 2007 en omsetning på rundt 14 milliarder kroner.
I 2008 etablerer Itella og Posten Norge et felles selskap innen elektronisk handel i Norge.
Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Norges postvesen
I 1685 ble det norske postvesen overdradd Ulrik Christian Gyldenløve til forlening, et privilegium han innehadde til sin død i 1719. Postvesenet ble da underlagt Generalpostamtet, som var opprettet i 1712. Fra 1694 var portoen for et brev fra Oslo til Trondheim satt til ti skilling, fra Trondheim og videre til Salten kostet det tolv skilling, til Tromsø atten og til Finnmark 24 skilling.[1]
En del brev kunne sendes portofritt, men reglene var strenge. Brev til kongen eller andre i kongefamilien ble sendt portofritt uten attest, men hvis brevene var av privat interesse, skulle porto betales. Andre brev måtte være attestert av attestberettiget person, i motsatt fall måtte det betales porto.[2]
Forordningen fra 1694 gjør klart at det kunne gå turbulent for seg på postkontorene i de tider: «Skulde nogen understaae sig paa Post-Husene at giøre nogen Allarm med Buldren, Skieldsord eller Oprør, da maae Postmesterne have Myndighed til at lade samme Personer strax anholde og arrestere, hvilke siden andre saadanne til Exempel skal blive straffede efter Sagens Leilighed.»[3]
De lokale fogdene forsøkte å bedre betalingen for postbudene, slik som fogden Randulff i Salten som i innberetningen fra sitt embetsdistrikt rapporterte: «- lefver udi fattig Tilstand» og «Hans Tilstand er slet, har neppe Brød i Munden» og «- lefver udi største Armod, eier ikke Gryde at kaage i». I 1720 var det norske postvesens bruttoinntekter ca. 15 600 riksdaler; 1740 var de på 18 770 riksdaler. Utgiftene beløp seg bare til en knapp fjerdedel, men det betydelige overskuddet skulle ikke komme nordmenn til gode. I stedet ble overskuddet anvendt til pensjoner for tidligere embetsmenn i Generalpostamtet, og fra 1732 også til drift av Den ostindiske misjon slik at «de beskikkede Missionærer, om en eller anden af dem skulle finde det nødigt sig i Ægteskab at indlade, kunde tjene ved Evangeliets Prædiken uden Bekymring for Livets Ophold, og uden at trænge til deres Hjælp, for hvilke de prædikede».[4]
Embetsmennene manglet ofte kjennskap til landsdelen de forvaltet. Amtmann Fries på Vardøhus presenterte 12. februar 1721 et forslag til postordning, der et brev skulle bruke bare to uker fra Steinkjer til Alta ved å legge ruten over fjellet. Samtidig ville man etter hans beregning få lagt disse områdene under sivilisasjonen, slik at «Finderne som der vandre omkring, blive bragt tilrette, og især de vilde Lapper, som svæve omkring på Nordlandenes Fjelde, komme for Lyset».[5]
Det var forbudt å sende brev ved leilighet eller utenom posten. 6. november 1751 innberetter Mandrup Alstrup, som stod for postgangen nordpå, til Generalpostamtet at han hadde visitert budet Michel Pedersen Norman og derved funnet 35 brev og to pakker utenfor postvesken. Generalpostamtet åpnet forsendelsene og bad magistraten i Trondheim innkalle synderne. Det utro budet fikk sparken. Saken vakte stor ståhei fordi det bare var «conditionerte» som hadde forsyndet seg, og kanskje var det derfor at Generalpostamtet frafalt kravet om mulkt. I stedet fikk magistraten i april 1752 instruks om for fremtiden å sørge for at det ved hjelp av trommer og oppslag av plakater Trondheim rundt ble bekjentgjort at posten gikk nordover fem ganger årlig, samt datoene for avgang.[6]
Mandrup Alstrup fikk bevilget et beløp til innkjøp og vedlikehold av postvesker, da det ble klaget over at posten kom frem våt og «bedærvet». I siderutene ble det imidlertid ikke brukt vesker overhodet.[7]
Fra 1752 ble det norske postvesens overskudd anvendt til Frederiks hospital i København. En kongelig resolusjon av 22. desember 1756 meddelte at det norske postvesens overskudd til evig tid skulle gå til driften av Frederiks hospital. Bare i årene 1752-71 ble det overført bortimot 157.000 riksdaler fra posten i Norge til dette sykehuset.[8] Likevel fikk amtmannen i Nordlandene i 1746 skarp kritikk av Generalpostamtet fordi han hadde betalt postbøndene i Senja og Tromsø fogderier mer enn de bevilgede 21 riksdaler årlig, etter at de ble pålagt 12 årlige postombæringer mot tidligere 6-8 postombæringer, og Generalpostamtet reduserte fra 1747 postombæringene til 4 ganger årlig. Mens posttjenestene i andre land stadig ble utvidet og forbedret, ble de i Norge satt tilbake for noen få riksdaleres skyld, «saaledes at Hands Kongl. Mayt. Casse icke med meere Udgift, end som derfore allerede er bevilget, herefter bliver besværet». Til sammenligning var det i Norrbotten i Sverige på samme tid to ukentlige postombæringer – altså 104 i året, mot 4 i Norge![9]
I 1760 overtok Generalpostamtet postførselen, og sørget for bare 3-4 årlige postombæringer i Nord-Norge. Postkontrollør Jens Schanche påklaget denne karikatur av en postgang og nevnte spesielt straffesaker, som kunne bli liggende uavgjort i årevis mens arrestantene satt fengslet, mens almuen måtte sørge for vakthold av personer som kanskje ingenting galt hadde gjort. Fiskeriene ble også svært skadelidende, siden de næringsdrivende aldri visste hvilke priser de kunne få for sine produkter, eller hvilke varer som var etterspurt.[10]
Noe uventet fikk landsdelen hjelp fra planeten Venus. 3. juni 1769 var det nemlig en Venus-passasje som ikke bare førte til at Australia ble oppdaget, men som også førte til bedret postgang i Finnmark. Christian VII inviterte den østerrikske astronomen professor Maximilliam Hell til å observere passasjen fra Vardøhus. Hell dro fra Wien våren 1768, var i audiens hos kongen i København og ankom Vardøhus 12. oktober, 86 dager etter at han forlot Oslo. Postmester Alstrup fikk i oppdrag å yte Hell assistanse i form av en utvidet postgang, og tilrettela for 8 årlige postavganger. Imidlertid meldte han ikke fra om dette til stiftamtmann von Grambou i Trondheim, som i stedet leste om saken i Berlingske Tidende, og skrev en klage over det han mente var postmesterens egenmektige opptreden. Ordningen med 8 årlige postavganger ble imidlertid stående også etter Hells avreise fra Vardø, og postkontrollør Schanche utarbeidet en plan der posten gikk fra Trondheim hver sjette tirsdag kl 12.
Svinnet fra pengebrev var så stort at postvesenet i perioden 1760-63 måtte utbetale forsenderne en erstatning på i alt over 7.900 riksdaler. Et større tap var likevel postinspektør Bechs underslag ved kontoret i København. Dette ble etter hans død i 1768 anslått til over 23.200 riksdaler.[11]
Dyrtiden etter Napoleonskrigene ramte Norge hardt. Det ble nesten umulig å skaffe lakk, så postvesenet godtok at man i stedet brukte oblater til å forsegle brev med. Inntil man fikk de nye danske riksbanksedlene å betale portoen med, måtte folk betale i dansk valuta med seksdobbelt beløp. Følgelig ble portoen for et brev fra Trondheim til Bodø hele 80 skilling og til Finnmark 132 skilling.[12]
For vanlige mennesker var det derimot lite penger å hente i postvesenet. Ole Olsen Setnes ble av Finansdepartementet gjennom Romsdals Amtsformannskap pålagt å overta poståpneriet i Veblungsnes mot en årslønn på 6 spesiedaler. Han ville ikke påta seg arbeidet for en så slett betaling, og ble da av fogden i Romsdal tiltalt ved en politirett til under daglig mulkt å etterkomme det av Finansdepartementet gjorte pålegg. Setnes anså en årslønn på 30 spesiedaler som rimelig, men ble pålagt å utføre arbeidet for 6 spesiedaler, stadfestet av Høyesterett 9. januar 1838.[13]
Betalingen for postskyssen i Finnmark var dårligere enn i resten av Norge, på tross av at skyssen var langt vanskeligere for budene enn sør i landet. Til overmål opererte myndighetene med uriktige avstander. Strekningen mellom Nesseby og Vardø var f.eks satt til ni mil. I virkeligheten dreier det seg om ca. 13 mil.[14]
Den samme gjerrighet gjenspeiles i Tromsø, hvor postens komme ble annonsert ved at man ringte med en kubjelle fordi postvesenet ikke så seg råd til å anskaffe et posthorn. I 1847 trykket lokalavisen en bitende harselas over fenomenet.[15]
Tromsø Tidende skrev i 1842 at postekspeditøren om bord i dampskipet ved en feil hadde satt posten til Tromsø på land i Trondenes, med det resultat at de som hadde sine pårørende på lofotfiske, kom i «en rædselsfuld Tilstand», ettersom de fryktet at deres «elskede» var omkommet – de hørte jo ikke fra dem.[16]
Ulv var en plage for postrutene nordpå, særlig strekningen Karasjok-Polmak-Vadsø. Som våpen brukte en del av postbærerne flintbørser, og fra rundt 1850 små, grovkalibrede pistoler.[17]
Kolera var et annet problem postvesenet måtte forholde seg til. Finansdepartementet bestemte 16. juni 1831 at brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før viderebefordring skulle gjennomstikkes på flere steder med syl, vætes med eddik og deretter, stilt på kant i en sil, røykes i seks minutter over et fat der røyk utviklet seg fra en blanding av vitriolsyre, manganpulver og kjøkkensalt.[18]
Privilegieinnehavere og generalpostmestre i Norge
[rediger | rediger kilde]- 1647–1648: Henrik Morian (Morjan)
- 1648–1653: Anne Morian[19]
- 1653–1657: Isaac van Geelkerck[20]
- 1657–1668: Jacob Jensen[21]
- 1668–1671: Gabriel Marselis
- 1672–1677: Albert Schumacher Gyldensparre
- 1677–1681: Ulrik Frederik Gyldenløve
- 1681–1685: Christian Gyldenløve
- 1685–1719: Ulrik Christian Gyldenløve
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.5-6), Fahlcrantz' boktryckeri, Stockholm 1945
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.47)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.9)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.15)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.13)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.18)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.42)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.6 og 15)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.8)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.22)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.16)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.59)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s. 22)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.53)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.77)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.78)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.81)
- ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.77)
- ^ Henrik Morians enke.
- ^ Svigersønn av Henrik Morian, ingeniør og kartograf.
- ^ Også han svigersønn av Henrik Morian, handelsmann. Selio Marselis (fra 1653 til sin død i 1663) og sønnen Gabriel Marselis fram til 1668, hadde med kongens velsignelse rett til å inspisere og påvirke postordningen inntil de skulle få overta privilegiet fra 1668.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av postbud
- Posten.no
- Postmuseet - Poststedsdatabasen Arkivert 23. oktober 2012 hos Wayback Machine.