Faktaboks

Etymologi
Navnet latin er et sekundært dannet substantiv for den offisielle betegnelsen lingua Latina, ‘latinsk tungemål’,
Uttale
latˈin
Språkkoder
lar (LAR)
ISO-639:3
lar
Romanske språk
Latin er opphavet til romanske språk. Kartet viser utbredelsen til disse språkene i dag. Grønn = fransk, blå = spansk, rød = portugisisk, lilla = rumensk. Mørk farge viser hvor et romansk språk er offisielt språk, lys hvor en betydelig gruppe snakker språket.
Lapis Niger
Lapis Niger-steinen fra Roma, med den kanskje eldste latinske inskripsjonen, tidfestet til ca 600 før vår tidsregning.
Lapis Niger
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Latin er et språk som hører til den italiske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Det var opprinnelig språket til innbyggerne i byen Roma og i Latium, distriktet omkring Roma, og som i takt med Romerrikets voksende politiske makt bredte seg over et enormt område fra Skottland i nord til Egypt i sør, fra Marokko i vest til Kaukasus i øst. Gjennom hele middelalderen til langt inn i nyere tid var latin det dominerende skriftspråket i Europa.

Få språk er bedre egnet enn latin til å illustrere den nære sammenheng mellom språkhistorie og den generelle politiske og kulturelle utvikling. Det er heller ikke mange språk som har hatt større verdenshistorisk betydning. Latin har en rik og sammenhengende språklig tradisjon gjennom 2500 år, og latinens språkhistorie viser blant annet tydelig overgangen fra en opprinnelig utpreget syntetisk språktype (bøyningsspråk) til en mer analytisk (omskrivende) i moderne romanske språk; dette gir latin en sentral plass i historisk språkvitenskap.

Den store innflytelsen romernes språk fremdeles har, skyldes at latin, i motsetning til nesten alle andre språk, har fortsatt å leve videre ikke på ett, men på minst tre forskjellige plan:

  1. Som morsmål for mer enn 800 millioner mennesker i form av romanske (egentlig «romerske») språk, flere av dem (for eksempel fransk, italiensk, spansk) med sterk egen prestisje og påvirkningskraft.
  2. Som tradisjonsspråk for Europas intellektuelle i form av middelalderlatin og nylatin.
  3. Indirekte som internasjonalt långiverspråk, i stor utstrekning sammen med gresk.

Utbredelse

Passio Olavi
Passio Olavi er en samling legender om Olav den hellige, antagelig forfattet ca. 1150-1160. Teksten finnes i to versjoner; en lang på norrønt, og en kortere versjon på latin. Den latinske har hatt vid utbredelse, og er funnet flere steder i Europa.
Passio Olavi
Av .

Ved republikktidens begynnelse, 500 fvt. var Italia språklig sett svært oppsplittet, og latin hadde minimal utbredelse. Latin var egentlig bare lokaldialekten i det lille samfunnet på og rundt byen Romas høyder. Men det hadde nært beslektede språkfrender i de såkalte latiniske dialekter, som ble talt i den nordlige delen av landskapet Latium (italiensk Lazio), og som sammen med byromersk og det noe fjernerestående faliskisk (fra Falerii, en språklig enklave på etruskisk område nord for Tevere) utgjør den latino-faliskiske gruppen av italiske språk.

Langt mer utbredt var imidlertid den andre gruppen av disse språkene, de oskisk-umbriske (sabelliske) dialektene, som strakte seg fra Po-sletta til de gresktalende bykolonier langs kystene i sør (Magna Graecia – siden 700-tallet fvt.), og som i likhet med latino-faliskisk stammet nordfra og må plasseres i vest-indoeuropeisk sammenheng (flest isoglosser med keltisk, dernest germansk).

Påvirkning fra andre språk

Men også andre indoeuropeiske språk var representert på Apenninerhalvøya: i nordøst venetisk (muligens en tredje gruppe av italiske språk), i sørøst illyrisk (messapisk, se illyriske språk) og endelig keltisk (på Po-sletta, men først fra cirka 400 fvt.); dertil kommer ikke-indoeuropeiske språk, både før-italiske (for eksempel ligurisk i nordvest) og fremfor alt det senere, cirka 1000–800 fvt. etablerte etruskisk (i Etruria, det nåværende Toscana, se etruskerne (språk).

Fra omtrent alle de nevnte språkene har latin tatt opp ord i varierende, men i regelen ikke i særlig stort omfang (bortsett fra gresk, se nedenfor), for eksempel meget tidlig fra sabinsk (en sabellisk, det vil si oskisk-umbrisk dialekt): bos 'okse'; rufus 'rød', og fra etruskisk: persona 'person'; satelles 'satellitt' (på 500-tallet hersket etruskerne i Roma og gav også byen navn: etruskisk ruma).

Siden latinerne, innbyggerne i Latium, snart etter etruskerherredømmets fall (cirka 500 fvt.) inngikk politisk forbund med den romerske republikken, bastionen mot nord, ble lingua Latina den felles benevnelse for de mange lokale varianter som utgjorde et dialektkontinuum sør for Tevere og innbyrdes var lett forståelige.

Utbredelse

Fra dette beskjedne utgangspunkt i et gammelt bondesamfunn spredte latin seg i takt med Romas militære ekspansjon i løpet av de neste 500–600 år over et svært stort landområde.

I mesteparten av keisertiden var latin felles administrasjonsspråk i Romerriket fra Skottland til Egypt, fra Marokko til Kaukasus, og – enda viktigere – som talemål fortrengte det etter hvert ikke bare dialektene i Latium (slik at lingua Latina virkelig ble ensbetydende med byen Romas språk), men også alle andre språk, så vel i Italia ellers (siden cirka 100 evt., dog unntatt gresk i Magna Graecia, ennå i dag finnes her et par gresktalende enklaver), som i hele den vestlige del av riket (med enkelte unntak, for eksempel baskisk), samt i Dacia i øst i det nåværende Romania og på Balkan sør for Donau utenom hellensk område. Det er verdt å merke seg at denne utstrakte og for en vesentlig del permanente romanisering av de vestlige provinser ikke skyldes noen bevisst språkundertrykkende eller minoritetsfiendtlig politikk fra romernes side, men snarere den overlegne kulturelle prestisje latin fikk.

Til tross for den store utbredelsen forble språket alltid preget og bestemt av sin opprinnelse som språket i byen Roma, den kulturelle hovedstad og setet for sentraladministrasjonen, og er derfor prinsipielt uten dialekter. Iallfall gjelder det skriftlatin med en offisiell ortografi, som var rigorøst fastlagt allerede cirka 100 fvt., og som ikke endret seg nevneverdig senere.

Utviklingen til et kulturspråk

En sterkt medvirkende årsak til og samtidig forutsetning for den kraftige ytre vekst og spredning var den gradvise indre omforming av latin fra et språk for bønder og soldater til et fullendt kulturspråk, brukt til diktning (Catull, Vergil, Horats, Ovid) og prosa (Cicero, Caesar, Sallust, Livius).

Denne prosessen ble fullført i det siste halve århundre av republikktiden og begynnelsen av keisertiden («gullalderen») under dyptgående innflytelse fra gresk språk og kultur, som var fremherskende i de østlige deler av riket og i Magna Graecia med Sicilia. Den greske påvirkning rekker for øvrig langt tilbake (for eksempel innføring av latinsk alfabet alt på 600-tallet fvt.), og den omfatter i første rekke både vokabular (for eksempel gamle lånord som machina, (norsk maskin via fransk machine), nyere lån som philosophia, 'filosofi', samt oversettelseslån som conscientia etter gresk syneidesis, fra latin tilsvarende norsk samvittighet) og syntaks (komplisert, men logisk klar og oversiktlig periodebygning, tallrike partisippkonstruksjoner med mer).

Vestens internasjonale kulturspråk

I senantikken var latin for lengst etablert som det internasjonale kulturspråket i vest. Selv Vest-Romerrikets oppløsning og fall mot slutten av 400-tallet evt. kunne ikke rokke ved dette faktum, latin var og forble offisielt språk for paven og den romersk-katolske kirke, den åndsmakt som overlevde det politiske sammenbruddet i vest og dominerte kulturlivet gjennom hele middelalderen i størsteparten av Europa.

Riktignok gikk enkelte latintalende områder etter hvert tapt, for eksempel Nord-Afrika (til araberne), Balkan utenom Dacia (til slaviske folk) og Britannia (til germanske stammer). I de øvrige provinsene, hvor latin holdt stand, utviklet det talte språket seg med grunnlag i vulgærlatin (se nedenfor) raskt i retning av de forskjellige regionale varianter av romanske språk.

Internasjonalt långiverspråk

Men verken disse eller noen av de nye (germanske) språk kunne erstatte latin som internasjonalt kulturspråk. Også etter at latin (i noen rimelig betydning av ordet) hadde opphørt å eksistere som morsmål, antagelig fra 600-tallet, fortsatte derfor latin sin eksistens som det man treffende har kalt tradisjonsspråk, det vil si de intellektuelles tillærte felles kulturspråk, i skriftlig og muntlig bruk innen kirke, stat og den lærde verden gjennom hele middelalderen og langt inn i nyere tid (for eksempel i de banebrytende hovedverker av Copernicus, Johannes Kepler, Hugo Grotius, René Descartes, Isaac Newton og Carl von Linné).

Hele denne europeiske kulturtradisjonen var altså i bunn og grunn latinspråklig (med sterkt innslag fra gresk, ofte i kombinasjon med latinske elementer). For Europas nye nasjonalspråk ble latin, som vitenskapenes og skolens språk, det selvfølgelige felles långiverspråk på alle kulturområder.

Mengden av lånordene i de fleste europeiske språk er uoverskuelig og i stadig videreutvikling både formelt og semantisk (nye avledninger og sammensetninger, nye betydninger, for eksempel gresk-latin tele-visjon, 'fjern-syn'; til na-sjon, fra latin na-tio – jamfør na-tura, 'natur', videredannet nasjon-al, nasjonal-isere, inter-nasjonal og så videre). Et lite utvalg andre lånord med latinsk opphav på norsk er kultur, litteratur, tekst, prosa, satire, komposisjon, universitet, professor, studere, dokument, eksperiment, argument, element, klasse, form, struktur, prinsipp, konklusjon, definisjon, moral, absolutt, primær, sekundær, kvantitet, kvalitet, human.

Eldre lånord

Ved siden av disse «lærde» ord, som har tiltatt sterkt i mengde siden renessansetiden og i norsk ofte peker seg ut blant annet ved aksentens plass, finnes for øvrig i de fleste europeiske språk en lang rekke eldre lån, i regelen allerede fra senlatin eller tidlig middelalderlatin, som er helt innarbeidet i vedkommende språk og ikke føles som fremmedord, for eksempel i norsk kjøkken, kjeller, vin, mur, tegl (stein), mynt, skrive, kjøpe, prost, alter.

Nyutviklet terminologi og nomenklatur

Men virkelig verdensomspennende utbredelse har latin i betydningen gresk-latinske ordstammer og orddannelseselementer først oppnådd i moderne tid.

Dette har dels skjedd gjennom global spredning av vestens vitenskap og teknologi, der så å si hele begrepsapparatet uttrykt i terminologi og nomenklatur bygger på gresk-latin, dels gjennom den europeiske kolonisasjon fra 1500-tallet av, som brakte språk av direkte eller indirekte latinsk avstamning til alle verdenshjørner (ikke minst engelsk, som siden normannernes erobring av England år 1066 er blitt gjennomgripende romanisert og latinisert i ordforråd, avledning med mer).

Språkets utvikling

Et internasjonalt tradisjonsspråk som middelalderlatin og nylatin endrer seg lite i ortografi og formverk. Det samme gjelder tilsynelatende oldtidslatin i det minste fra cirka 100 fvt. Men den sterke skriftnormeringen tilslører det utover i keisertiden stadig ble større avstand mellom den konservative offisielle og litterære språkformen og det virkelig talte språket. Dette gjelder fremfor alt de bredere befolkningslags sermo vulgaris, vulgærlatin, som til en viss grad er kjent gjennom primærkilder som innskrifter og papyri, fra grammatikerutsagn og enkelte innslag i litterære verker (for eksempel allerede i midten av 1. århundre evt. i visse dialogpartier hos Petronius i hans roman Satyrica), samt gjennom rekonstruksjon fra romanske språk.

Omfattende endringer i lydsystem og bøyningsformer ble imidlertid gjennomført i tidsrommet inntil cirka 150 fvt., så omveltende at de eldste innskrifter og tekster fra 400- og 500-tallet fvt. senere var delvis uforståelige for romerne selv. Interne kriterier gjør det rimelig å inndele latinsk språkhistorie i følgende seks perioder:

Arkaisk latin

Arkaisk latin (cirka 600–240 fvt.) er representert bare på ytterst få innskrifter, som delvis er fragmentariske, delvis ikke sikkert tydet (Duenos-innskriften), i ett tilfelle sannsynligvis forfalsket (den berømte og omstridte gullspennen fra Praeneste, nåværende Palestrina), og dessuten gjennom en del litterære sitater (blant annet fra De tolv tavlers lover).

Fra det indoeuropeiske grunnspråket har latin allerede fjernet seg ganske langt både gjennom en viss forenkling (for eksempel sammenfall av konjunktiv og optativ, av perfektum og aorist), og særlig ved tallrike innovasjoner, til dels felles med andre italiske språk, så vel i lydsystem (for eksempel spiranter, mest f, fra okklusiver), som i morfologi (især verbalbøyning, for eksempel imperfektum på -ba-, gerundiv, videre relativt aspekt og fast tidfølge, consecutio temporum).

Store virkninger fikk innføringen av trykkaksent på første stavelse av ordet (fra gammellatin erstattet av aksent på nest eller tredje siste stavelse) i form av synkope (dexter 'høyre', jamfør gresk deksiteros) eller vokalsvekkelse i mellomstavelser (factum, men affectus, afficere, alle av fac- 'gjøre'; norsk faktum, affekt, affisere).

Gammellatin

Gammellatin (240–100 fvt.). Hovedkilder er komedieforfatterne Plautus og Terents samt Cato den eldres skrifter.

Særlig Plautus' latin står det talte språk forholdsvis nær og har flere eiendommeligheter som peker frem mot og først dukker opp igjen i senlatin og vulgærlatin, etter å ha vært undertrykt i skriftlatin i det mellomliggende tidsrommet (for eksempel bruk av preposisjonsuttrykk for kasus).

Frem til cirka 150 fvt. utvikler de fleste gamle diftonger seg til lange vokaler (for eksempel unus 'én', av gammellatin oinos).

Klassisk og postklassisk latin

Klassisk og postklassisk latin (100 fvt.–200 evt.). Med grunnlag i særpregede stilforskjeller inndeles perioden i gullalderlatin (100 fvt.–14 evt.), som er kjennetegnet ved blant annet en endelig kodifisering av tillatte former, elegant og klar setningsbygning etter strenge syntaktiske regler og markert purisme i ordforrådet.

Sølvalderlatin (14–120 evt.) har en mer kunstlet, sterkt retorisk og ofte poetisk farget stil, uttrykt i korthugde, poengterte setninger, som for eksempel hos filosofen Seneca, Tacitus og Juvenal; og den arkaiserende perioden (120–200 evt.) med programmatisk tilslutning til gammellatin som stilmønster (Fronto, Apuleius, sml. den samtidige attisisme i gresk litteratur). Det innebærer også mindre puristisk ordvalg, samt flere innslag fra dagligtale, en tendens som fortsettes i neste periode.

Senlatin

Senlatin (200–cirka 600 evt.). I den omfangsrike litteraturen fra denne perioden gjør vulgærlatinsk innflytelse seg stadig mer gjeldende, ikke minst i kirkelatin, således hyppig bruk av analytiske (omskrivende) konstruksjoner for tidligere (syntetiske) bøyningsformer (for eksempel preposisjonsuttrykk: voluntas de Deo istedenfor genitiv: voluntas Dei 'Guds vilje'; bruk av perifrastisk perfektum med habere 'ha').

Mot romansk peker likeledes den fundamentale omlegning av vokalsystemet: opphevelse av den fonemiske distinksjonen mellom lange og korte vokaler, samt visse endringer ellers i uttalen: tsi for skrevet ti foran vokal (for eksempel i natio, jfr. it. nazione, norsk nasjon etter uttalen i fransk nation) og ts for skrevet c foran fremre vokaler, det vil si e, i, y, ae, oe (sml. afficere, norsk affisere og uttalen av Cicero i norsk mot klassisk latin k).

Middelalderlatin

Malmsbury-bibelen
Malmsbury-bibelen fra 1407 er skrevet på latin
Malmsbury-bibelen
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Middelalderlatin (600–1500 evt.). Inntil cirka 800 (karolingisk renessanse) er latinen utsatt for tendenser til vulgarisering (i denne form også kalt lavlatin), senere normert som tradisjonsspråk etter senlatinsk skriftspråk, som tidlig middelalderlatin direkte fortsetter.

Som et språk i levende bruk, om enn ikke lenger morsmål, opptar middelalderlatin mange lån fra andre språk, danner tallrike nye avledninger, utvikler nye betydninger og oppviser til og med regionale forskjeller etter forfatternes nasjonale tilhørighet. Dette sammen med de enorme litteraturmasser gjør leksikografi til en viktig oppgave i middelalderlatinsk forskning.

Nylatin

Om pliktene

Ciceros skrifter har blitt brukt i undervisning helt frem til moderne tid. Bildet viser den engelske prins Henriks (den senere Henrik 8) kopi av Om pliktene (de officiis) fra omkring 1500. Nederst har den unge prinsen skrevet «Thys boke is myne Prince Henry» («denne boken er min, prins Henrik»).

Av /Folger Shakespeare Library.

Nylatin (fra 1500-tallet, etter en overgangsperiode siden cirka 1350 især i Italia, se Petrarca).

Renessansens lærde foraktet middelalderlatin som «klosterlatin» eller «munkelatin», og etablerte gullalderlatin, fremfor alt Cicero, som stilideal til etterligning. Litterær nylatin, som for eksempel i Holbergs roman om Niels Klim og i hans levnetsbrev, er derfor lingvistisk av mindre interesse.

Viktigere er den fortsatte nyskapning av nomenklatur og nye termini som uopphørlig skjer i nylatinske vitenskapelige verker, inntil etter hvert de store europeiske nasjonalspråk (fransk, engelsk, tysk) overtar på 1700- og 1800-tallet, og latin dermed skifter rolle fra vitenskapelig mediumspråk til långiverspråk.

Nylatin var også diplomatiets språk frem til 1700-tallet, da det ble erstattet av fransk, og er fremdeles offisielt språk innen den romersk-katolske kirke, riktignok i sterkt avtagende grad, særlig på 1900-tallet.

Latinundervisning i Norge

Ved katedralskolene og latinskolene (de lærde skolene) var latin et av de viktigste fagene til midten av 1800-tallet. Etter loven om de lærde skoler av 1809 var latin elevenes første fremmedspråk fra andre skoleåret. Fram til 1857 var det latinsk stil til examen artium. Loven om høyere allmennskoler av 1869 brøt latinens dominerende stilling i norsk skole, idet pensum ble avkortet og latin ikke lenger var elevenes første fremmedspråk.

I andre halvdel av 1800-tallet økte motstanden mot latinens stilling i gymnaset. Loven av 1896 sløyfet latin helt som fag i gymnaset. Men loven gav regjeringen rett til å bestemme at det inntil videre kunne undervises i latin ved noen gymnas, der det foruten de to ordinære linjene, reallinjen og språklig-historisk linje, også ble opprettet en språklig-historisk linje med latin. På den måten overlevde latin som fag i de norske gymnasene. Da det viste seg at søkningen til den midlertidige latinlinjen ble større enn ventet, opprettet Stortinget i 1919 igjen en selvstendig latinlinje med gresk som valgfritt fag.

Ved lov om videregående opplæring av 1974, iverksatt 1976, falt de tidligere gymnasenes oppdeling i reallinje, engelsklinje, naturfaglinje, latinlinje og norrønlinje fra 1935 bort og det ble innført et felles ettårig grunnkurs med linjevalg for de siste to årene redusert til tre: naturfaglinje, samfunnsfag og språklinje. Noen videregående skoler med studieforberedende utdanningsprogrammer tilbyr latin som fremmedspråk.

Latin kan studeres ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Janson, Tore: Latin : kulturen, historien, språket, 2004, isbn 82-525-5037-1
  • NOU 2018: 15

Kommentarer (2)

skrev Vibeke Roggen

Ciceros utseende er godt dokumentert ved samtidige eller nesten samtidige portrettbyster. Hos romerne la man vekt på portrettlikhet. Bysten fra Trinity College, Dublin, likner ikke på Cicero i det hele tatt. (Jeg leste et sted at kunstneren har brukt en byste av Cato som forelegg, og det virker sannsynlig.) Jeg foreslår at man isteden bruker en avbildning av en annen byste av ham. Hvis det ikke går, bør bildet utgå.

svarte Espen Due-Karlsen

Skifter gjerne bilde. Har du et annet bilde som det går an å bruke isteden?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg