menneskerettsloven

Bakgrunnen for loven er at Norge, på samme måte som alle de nordiske land, er ansett som dualistisk. Dette innebærer at folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge, ikke kan anvendes av norske domstoler uten at de er gjort til en del av norsk rett gjennom en egen gjennomføringsakt. Dette kan gjøres ved såkalt transformasjon, som innebærer at folkerettslige forpliktelser skrives om (omformes) til norsk lovspråk, eller inkorporering, som innebærer at folkerettslige forpliktelser gjøres til norsk lov i sin originale, autentiske språkversjon.

Det tradisjonelle prinsippet om dualisme har blitt mindre viktig etter hvert. Domstolene, med Høyesterett i spissen, har i lang tid anvendt folkerettslige regler, særlig de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, i en rekke saker hvor det ikke har vært klar motstrid med norske lovbestemmelser. Folkerettslige forpliktelser, herunder internasjonale menneskerettigheter, får betydning i norsk rett også uten en egen gjennomføringsakt gjennom det såkalte presumsjonsprinsippet. Dette prinsippet innebærer at norsk rett såfremt mulig skal tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, samt at mulig motstrid mellom norsk rett og folkerettslige forpliktelser skal søkes bortfortolket så langt det lar seg gjøre innenfor rammene av forsvarlig rettskildebruk.

Det har imidlertid vært usikkert hvor langt domstolene kan gå i å tolke norsk rett i samsvar med internasjonale forpliktelser i tilfeller av mulig motstrid. Dette var en sentral begrunnelse for vedtakelsen av menneskerettsloven. Den fastslår at domstolene (og forvaltningen) skal gi de konvensjonsforpliktelser som omfattes av loven, forrang foran norske lover og forvaltningspraksis.

Domstolene har lojalt fulgt lovens anvisning, og det er ingen tvil om at de internasjonale menneskerettskonvensjonene har fått styrket betydning i norsk rett etter vedtakelsen av menneskerettsloven. Det pågår likevel stadig diskusjoner om forholdet mellom norsk rett og internasjonale menneskerettigheter, både i det politiske og i det juridiske miljø. Det hevdes at gjennom menneskerettsloven overføres politisk makt fra Stortinget til domstolene, og til internasjonale domstoler og andre klageorganer. Kritikere mener det oppstår et «demokratisk underskudd». Dette ble særlig fremhevet av Maktutredningen. På den annen side diskuteres det tidvis om menneskerettsloven skal utvides til å omfatte flere konvensjoner. Regjeringen Støre har i sin politiske plattform (Hurdalsplattformen) uttalt at den vil «Innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven».

Den praktiske betydningen av menneskerettsloven påvirkes for øvrig av at Grunnloven i 2014 fikk et eget kapittel om menneskerettigheter. Rettighetene i det kapitlet er i stor grad utformet etter mønster av rettigheter som finnes i konvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven, og sentrale menneskerettigheter har dermed fått Grunnlovs rang.

Menneskerettsloven ble vedtatt i 1999, men har deretter blitt endret flere ganger, sist i 2014.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har stått i loven siden vedtakelsen, mens barnekonvensjonen ble tatt inn i 2003 og kvinnekonvensjonen i 2009.

Loven ble også endret i 2005 og 2014 for å innarbeide nyere tilleggsprotokoller og endringsprotokoller til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.