Skarlagensfeber

Skarlagensfeber
Område(r)		Infeksjonsmedisin, pediatri
Symptom(er)		Jordbærtunge, feber, magesmerte, oppkast, Efflorescenser, halsbetennelse, lymfeknutesvulst, sår hals, ring av blekhet rundt munnen, Pastias linjer, takykardi
Smittemåte		Dråpesmitte
Inkubasjonstid		2 dager–5 dager
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		A38
ICD-9-kode		382
OMIM		012541
DiseasesDB		29032
eMedicine		1053253
MeSH		D012541

Skarlagensfeber (ev. scarlatina eller skarlatina) er en av mange streptokokkinfeksjoner, og forårsakes av gruppe A-streptokokker og er derfor en av flere GAS-infeksjoner.

Skarlagensfeber er en barnesykdom som gir utslett. Sykdommen forårsakes av streptokokker, og er i utgangspunktet ufarlig. Enkelte alvorlige komplikasjoner kan allikevel oppstå. Sykdommen kan starte som en vanlig halsinfeksjon med streptokokker.

Tilstanden

Streptokokkene som forårsaker skarlagensfeber produserer et bakterietoksin som fremkaller det spesielle utslettet på kroppen, på tungen og i håndflatene. De danner toksiner som kalles scarlatinatoksiner, toksiner fra scarlatina-fremkallende streptokokker som er ansvarlig for det spesielle utslettet på kroppen, på tungen og i håndflatene.

Man blir immun mot toksinet når man først har fått det, men det finnes tre forskjellige typer (antigene varianter), så en sjelden gang kan man få det igjen. Dette er uvanlig og skarlagensfeber kan derfor regnes som en barnesykdom som ikke kommer igjen.

Den genetiske koden til scarlatinatoksinet som forårsaker det spesielle utslettet ligger i et virus (en bakteriofag) inne i bakterien. Bare bakterier som er «smittet» med slike bakteriofager forårsaker skarlagensfeber.

Historie

Skarlagensfeber var tidligere, særlig på 1700- og 1800-tallet, en nokså hyppig dødsårsak blant barn. De som overlevde måtte ofte tilbringe flere måneder på et rekonvalesenshjem, og kunne i noen tilfeller miste syn og hørsel fullstendig. De fleste smittede barn er nå syke i mindre enn én uke og har sjeldent komplikasjoner. Dette skyldes dels behandling med antibiotika, og dels at bakterien på midten av 1900-tallet muterte til en mindre aggressiv form.

Symptomer

Noen kan få sykdommen nesten uten å merke det. 3–4 dager etter smitte starter sykdommen med vondt i halsen, nedsatt allmenntilstand og feber. Det er en karakteristisk nesten vinrød farge i slimhinnen i munnen og svelget, og delvis også på leppene. Tungen blir også intenst rød med små mindre røde områder. Tungen ligner derfor overflaten på et jordbær, og kalles «jordbærtunge» eller «bringebærtunge». 1–2 dager etterpå får barnet et nuppete utslett på kroppen, spesielt tydelig på nedre del av rygg og mage og mot setet. Hudforandringene består av veldig små prikker med rødme. Huden rødmer også litt generelt, men i ansiktet og rundt munnen er huden hvitere. Det ligner på gåsehud, men er ofte svakt, så ofte må man se godt etter for å oppdage det. Utslettet varer bare få dager, og sykdommen er vanligvis over på en knapp uke. 1–2 uker etter at sykdommen startet, kan huden skalle av der det var rødme. Vanligvis ses dette tydeligst på hender og føtter.

Undersøkelser

Utslettet er typisk og sykehistorien klassisk. Dette er en bakteriell infeksjon så blodprøven CRP vil være høy. Legen kan også ta spesifikke tester for streptokokker, en såkalt streptest, i tillegg til en prøve for dyrking, eventuelt en nph-pensel.

Tiltak

Streptokokken behandles med vanlig penicillin. Selve utslettet kan ikke behandles.

Smittsomhet

Sykdommen smitter ved dråpesmitte. Inkubasjonstiden er vanligvis 2-4 dager. Pasienter er smittsomme fra like før sykdommen bryter ut og til en dag etter påbegynt behandling med antibiotika.

Ettervirkninger

Noen betahemolytiske streptokokker fremkaller immunologiske sykdommer. En av mekanismene er at immunsystemet forveksler bakterienes overflate med vev i kroppen som ligner. Derfor angriper immunsystemet kroppens eget vev. Viktige sykdommer er enkelte glomerulonefritter (nyrebetennelse), revmatisk feber (febris revmatika) med symptomer fra ledd (postinfeksiøs leddbetennelse) og utvikling av feil i hjerteklaffene. Det kan også gi immunologisk betennelse i øyet, såkalt iridocyklitt.