Svinefylking

Skjematisk framstilling av en svinefylking

Amerikanske marinesoldater poser i en kildeformasjon i 1918

Antikkens makedonske kavaleri framstilt i en skjematisk kileformasjon

Svinefylking (norrønt: svínfylking) er norsk betegnelse på gammel en hæroppstilling, formet som spiss kileformet fylking for en offensiv kamptaktikk. Den besto av to menn i front, og deretter vekselvis flere i bredden bakover i formasjonen. Kampformasjonen var ment å bryte gjennom fiendens linjer, og ble sammenlignet med trynet til et villsvin sett ovenfra, spiss foran og bred bak. Samtidig var det sammenlignet med et villsvin som erfaringsmessig kunne angripe med stor kraft. Denne kraften som ble sluppet løs i spissen for fylkingen ble således ansett som like kraftig som et framrusende og rasende villsvin.

Formasjonen ble benyttet i tidlig middelalder i de norrøne nordboerne i de skandinaviske landene og senere også i vikingtiden av vikingene. Det ble også brukt av germanske folk som frankere og var kjent som Schweinskopf, «Svinehode». Opprinnelsen ble tilskrevet guden Odin. Svinefylkingens kileformasjon har lengre tradisjoner enn som germanerne og vikingenes fortrukne angrep.

Historie

Oldtidens Hellas og Romerriket

Kilen (gresk: έμβολον, embolon; latin: cuneus, også caput porcinum, «svinehode») ble brukt av både infanteri og kavaleri. Krigerne ble utplassert i en trekantet eller trapesformasjon med spissen førende. Ifølge grekerne Arrianos og Asklepiodotos (kjent for sine avhandlinger om militær taktikk) ble kileformasjonen først brukt av skyterne, og deretter trakerne. Filip II av Makedonia adopterte det fra dem som hovedformasjonen av hans særskilte kavaleri, og Filips sønn Alexander den store møtte persisk kavaleri oppstilt på denne måten, slik Arrianos har attestert. Under et stormangrep vil flankene på formasjonen naturlig holde noe tilbake, da disse vil møte motstandere både i front og på sidene, dette bidrar til at angrepet får en kileform. Fordelen med kilen var at den tilbød et smalt punkt for gjennomboring av fiendens formasjoner og med kommandanten sentralt plassert.

Som en infanteriformasjon er kilen bevitnet av Frontinus for å ha blitt brukt av romerne i Pydna mot den makedonske linjen til Perseus. Den ble også brukt med stor effekt av de romerske legionene, med kilen som viste seg å være effektiv i krigshandlinger i romersk Britannia, for eksempel under Boudiccas opprør, der en romersk hær i undertall brukte den til å beseire ikenerne.

Germanere

I Nord-Europa og i Norden hadde kileformasjon lange tradisjoner. Germanernes og frankernes fremste angrepsformasjon var nettopp å angripe i kileformasjon. På tysk omtalt som Keilerkopf eller Keil («villsvinhode», «kile») er et tilsvarende tysk begrep for å beskrive angrepsformasjonen til det forhistoriske infanteriet til de keltiske og germanske stammene i kampen mot romerne. Den ble brukt til å tvinge de romerske styrkene til å splitte og ble senere brukt spesielt på de svakeste enhetene.

På grunn av den høye disiplinen denne formasjonen krevde og den relativt høye sannsynligheten for fiasko, antas det at frontlinjene var fylt med de beste og tyngst pansrede krigerne av de germanske klanene som måtte bryte den romerske frontlinjen. Til tross for den utsatte posisjonen var det ettertraktet for den enkelte kriger å få berømmelse og ære i kampen. Ifølge den romerske historikeren Tacitus i hans verk Germania var kileformasjonen en tettpakket folkemengde, sterk på alle kanter, ikke bare foran og bak, men også på flankene. Imidlertid var det også det farligste posisjonen, hvorav behovet for å være tungt pansret. Å svikte når det risikoen var størst eller flykte fra kampen var tilsvarende den største tapet av ære:

«Slaglinjen stiller de opp i kileform. Å forlate plassen i formasjonen såfremt man igjen rykker frem, ser de på som uttrykk for rådsnarhet snarere enn feighet. De bringer sine døde bakover også når de står i fare for å tape et slag. Å ha etterlatt skjoldet på slagmarken regnes for en helt særlig skjendsel. Den skyldige er siden æreløs... (...) mange som overlever en krig på denne måten, gjør ende på skammen ved å henge seg.»

Fordelen med en slik spissformet fylking, i henhold til historikeren Claus Krags kommentar til Germania:, var at de som sto i de bakerste rekkene, presset på fremover, samtidig som formasjonen på yttersiden kunne beskyttes av en vegg av skjold. Mens romerne la vekt på streng disiplin og at hver mann holdt sin plass i formasjonen, var germanerne når striden først var i gang, mindre opptatt av selve formasjonen og mer innstilt på en bevegelig krigføring. Romerne tolket dette som uttrykk for mangel på organisasjon og utholdenhet.

Norden

En myte fortalte at det var den enøyde guden Odin som skapte svinefylkingen.

Nordboere som kjempet som vikinger, bygde på erfaring fra germanere og keltere. Erfaringsmessig var det vanskelig å vinne med uorganiserte angrep i tett formasjon. I utgangspunktet ved et slag spredte nordboerne seg gjerne i en lang linje med overlappende skjold, tett eller tynt avhengig hvor lang linjen var, eller hvor krigere var til rådighet. I slaget ved Stiklestad hadde Olav Haraldsson en linje på 400 meter bestående av 1 500 menn. Hæren var tynn med få folk i bakrom for å fylle hull i skjoldmuren. De mennene som kom fra samme skip, hadde fordelen av å kjenne hverandre, og var vant til å kjempe sammen. Var det to eller flere rekker, kunne de bakre bruke sine lange spyd og langskaftede økser mens de var beskyttet av skjoldborgen foran i første rekke.

At kong Sverres strategi var motsatt, sikret ham suksess og fremgår av krigsropet hans: «Frem kristmenn, korsmenn og den hellige kong Olavs menn - og la oss fare spredt!» Hans angrep i spredt formasjon var effektivt mot Magnus Erlingssons låste svinefylking. Også i sjøslag lot kong Sverre skipene manøvrere fritt, der andre bandt dem sammen.

Svinefylking var spesielt effektiv mot defensive skjoldvegger når forsvarerne koblet skjoldene til en ugjennomtrengelig barriere. Tungt bevæpnet infanteri kunne bruke kileformasjonen til å bryte gjennom skjoldveggen og utsette forsvarerne for flankeangrep. Svinefylking hadde lange tradisjoner. Ifølge Saxo Grammaticus i Gesta danorum («Danskenes bedrifter») fra 1200-tallet var det Odin selv som lærte sagnkongen Harald Hildetann hvordan han skulle organisere hæren for oppnå størst mulig effekt. Hæren skulle stilles opp i tre fylkinger i tjue rekker, hvor den midterste stakk lenger fram, med tjue mann i fem rekker.

Saxo har gitt to beskrivelser av en kileformasjonen. I bok I beskriver han en grunn kileformasjon, med den fremste rangen på to menn som deretter hver fordobles. I bok VII skildrer han en skarpere spisset formasjon 10 menn dypt med den første rekken som består av 2 menn, deretter bestående av ytterligere 2 flere. Dermed var kileformasjonen sammensatt av 110 menn, 10 dype, 2 menn i spissen og 20 på basen.

Bak de tre kjegleformede angrepsspissene kom unge menn med kastespyd, og bak dem eldre menn med erfaring som kunne tre støttende til. I virkeligheten var hæren ofte oppstilt mer kvadratisk, som kunne omdannes til en mer offensivt rektangulær kileformasjon. Svinefylkingens fremste fordel var at fremdriften holdt seg på et begrenset område, og brøt den fiendens linje, kunne den snu og angripe linjen bakfra. Brukt strategisk kunne den være effektiv overfor fiendens oppstilte linje. Hadde noen erfarne krigere og berserker til rådighet, ble disse plassert i første rekke, forutsatt de var disiplinerte. På Stiklestad gikk berserkene til angrep, framfor å holde kongens linje, og bidro dermed til Olav Haraldssons nederlag.

I Reginsmål, ett av eddadiktene i Den eldre Edda, gir Odin råd om å angripe med solen («månens søster») i ryggen, slik at fienden fikk solen i øynene:

Egg skal ingen
opp vende
mot seint skinande
syser åt månen;
siger fanger den
som sjå maktar,
og når stridfuse sellar
i svinfylking gjeng.

Moderne krigføring

Amerikanske marinesoldater i en kileformet formasjon under patruljekjenning under en felttreningsøvelse i 2011.

Kileformasjonen brukes fortsatt i moderne hærer, spesielt av stridsvogner og andre pansrede enheter. Et eksempel på dette er Panzerkeil som ble brukt av den tyske Wehrmacht under andre verdenskrig.

Den hule kileformasjonen (en Λ framfor en Δ), på engelsk omtalt som hollow wedge, har forblitt en av de grunnleggende infanteriformasjonene, særskilt ved kryssingen av åpen mark. Men i motsetning til i antikken og middelalderen, brukes formasjonen ikke for å maksimere effektiviteten i nærkamp, men for å maksimere situasjonsbevisstheten og ildkraften til en enhet. Intervallene mellom soldatene er utformet for å gi gjensidig støttende siktlinjer som ikke skjuler hverandre forover og til sidene, og dette tilsvarer også gjensidig støttende overlappende skytebaner. Nøyaktig de samme prinsippene for gjensidig støttende siktlinjer og skyting, gjelder også for et pansret kjøretøy utplassert i en kileformasjon. Det er mange fordeler med å bruke denne formasjonen. Det gir mer overvåking som et resultat av området det spenner over. Regimentet kan raskt og enkelt endre formasjon og fronten har en betydelig styrke fra kryssilden.

Sivile utnyttelse

Politiarbeid

Framstilling av sju politimenn i opprørsutstyr som avanserer i hul kileformasjon

Politi- og opprørsstyrker angriper noen ganger i hule kileformasjoner for å bryte seg inn i en tett folkemengde for raskt og effektivt arrestere en leder eller taler, eller for å skjære en lang demonstrasjonsmarsj opp i segmenter. Den kan også brukes til å eskortere viktige personer gjennom fiendtlige folkemengder.

Sport

I moderne fotball er det noe som minnes om den militære kileformasjon, men kalles da diamantformasjon. Det betyr grovt sett å droppe ordinære vinger og spille med en defensiv midtbanespiller, to indreløpere og en offensiv midtbanespiller – bak to spisser. I en 4-4-2-formasjon har man to angripere som oftest spiller sentralt. Her kan en av spissene ha ansvar for å møte, mens den andre går på løp.

Litteratur

• Enoksen, Lars Magnar (2004): Vikinarnas stridskonst, Historiska media, ISBN91-85057-32-0
• Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2012): Vikinger i krig, Sparacus, ISBN 97882-430-0475-7
• Tacitus (2023): Germania, Innledning, oversettelse og kommentarer ved Claus Krag, Spartacus, ISBN 978-82-430-1517-3