Syndikalisme

Artikkelen inngår i serien om

Politiske ideologier

Politikk

Anarkisme

Syndikalisme er en politisk radikal retning innen arbeiderbevegelsen som ivrer for direkte aksjoner utenom det tradisjonelle parlamentariske systemet. Betegnelsen kommer av det opprinnelig franske ordet syndikat, som betyr en sammenslutning med et økonomisk formål. Herav følger også at enhver form for sammenslutning (eller organisasjon) er et syndikat, slik også med arbeidernes økonomiske sammenslutninger. Fagforeningsbevegelsen, som i sin tid var det eneste uttrykk for arbeidernes økonomiske kamp, kaltes derfor i Frankrike for syndikalisme.

Det finnes hovedsakelig tre former for syndikalisme: anarkosyndikalisme, revolusjonær syndikalisme og nasjonalsyndikalisme. Syndikalisme kalles også gjerne for industriell sosialisme.

Syndikalismen oppstår

I 1890-årene oppsto en form for revolusjonær økonomisk kampbevegelse blant arbeiderne i Frankrike som kaltes «revolusjonær syndikalisme», i motsetning til «reformistisk syndikalisme» ─ det vil si alminnelige fagforeninger som bare arbeider for reformer innenfor det kapitalistiske samfunns rammer. Det var også i Frankrike at syndikalismen fikk sin teoretiske utforming, og den fikk sin største innflytelse der og i Spania, Italia og Latin-Amerika. Syndikalistiske idéer spredte seg langt utenfor de romanske land. Selv om ikke hele syndikalismens læresystem vant så stor innflytelse andre steder, så vant det elementære grunnlaget mer eller mindre sterkt innpass i nesten alle land, deriblant Norge.

Syndikalisme og reformisme

Akkurat som reformistene forsøker også syndikalistene å gjennomføre reformer innenfor rammen av det nåværende samfunn. Derfor kan også de som betrakter de to bevegelser helt overfladisk, anse den revolusjonære og den reformistiske klassekampen som helt likeartede foreteelser. Men forskjellen er enda ganske stor. For den revolusjonære syndikalistiske klassekampen er kampen for reformer bare et ledd i klassekampen, et middel for å oppnå større styrke. For reformistene er derimot slike kamper hele klassekampen, og deres resultat er hele målet.

Historisk materialisme

Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen. Både det åndelige og det politiske livet er en gjenspeiling av det rådende økonomiske systemet. Parlamentet er børsens barometer. Endringer i økonomien medfører også endringer i politikken. Derfor bør arbeidernes kamp rettes mot basis, dvs. de rådende produksjonsforhold, og ikke overbygningen, det politiske systemet. Syndikalistenes motto er identisk med Den første internasjonales: «Arbeiderklassens frigjøring må være denne klasses eget verk». Mot statens og partienes politikk stiller syndikalistene arbeidets økonomiske organisasjon. Regjeringen over menneskene skal avløses av forvaltningen av tingene. I samsvar med den materialistiske historieoppfatningen hevder syndikalistene at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Bare på det økonomiske feltet kan arbeiderne organiseres som klasse i sin egenskap av produsenter. Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse; sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse, og følger opp et mål som er felles for dem alle.

Mot partipolitikk

Som organisasjon befatter den syndikalistiske bevegelsen seg overhode ikke med partiene. De politiske partiinteresser splitter arbeiderne. Den økonomiske kamp forener dem. I sitt arbeide innen den syndikalistiske organisasjonen har medlemmene ingen rett til å opptre i partipolitisk hensikt. Utenfor organisasjonen kan de uforhindret bli medlem av politiske partier og arbeide for dem. Bare på det industrielle område kan arbeiderne bli enige. Arbeidsplassen er revolusjonens verksted.

Organisasjon

Syndikalistene mener at arbeiderne må organisere seg som klasse, og ikke etter faglige interesser. Dermed vil enhver som organiserer seg til stadighet være klar over at den ene arbeiders interesse alltid må være den andres. Det har ofte oppstått konflikter mellom fagforeninger når disse har prøvd å monopolisere arbeidet for sine medlemmer. Med en felles organisasjon vil arbeiderne komme vekk fra fag- og gruppeinteresser, og i stedet forme kampen etter klasseinteressene. Syndikalistene er derfor tilhenger av «dobbelt organisering». Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner, LS. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter, organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Med en føderativ organisasjon menes sidestilte, samvirkende organisasjoner ─ ikke over- og underordnede hvor makten i siste instans er samlet i en spiss. Syndikalistene vil gjennom sin organisering i dag, bygge opp de organer som engang skal bli grunnlaget for fremtidens samfunn. Slik vil de bygge det nye samfunn innenfor rammene av det gamle. Et unntak fra den «doble organisering» er Industrial Workers of the World (IWW) i USA. De er tilhengere av «One big Union». IWW er organisert etter industri. En industri danner en industriell union. Beslektede industrielle unioner forenes i departementer, som igjen forenes i en hovedorganisasjon, som atter igjen utgjør en del av den internasjonale organisasjonen.

Georges Sorel og syndikalisme i Syd-Europa

De søreuropeiske syndikalistene var generelt mer aggressive enn de norske. De var dypt skeptiske til partipolitikk, og mente at staten måtte avskaffes gjennom en revolusjon og/eller generalstreik. Den syndikalistiske teoretikeren George Sorel angrep den reformistiske sosialismen (sosialdemokratiet), og mente at de føyelige sosialistene som ble valgt inn i parlamentet stod i veien for revolusjonen, og bidrog til å fordumme og passivisere proletariatet. Sorel mente videre at arbeiderklassens vilje til vold var et viktig redskap som gav dem fortrinn fremfor middelklassens pasifisme, en pasifisme som ikke hadde sitt grunnlag i ideologisk ikke-voldelig overbevisning, men feighet. Sorel mente at borgerskapet ved starten på den industrielle revolusjon hadde vært mye mer villig til å bruke vold for å styrke og opprettholde sine privilegier, men at de som følge av en utvikling mot mer dekadense nesten alltid gav etter for trusler om vold i Sorels samtid. Videre påpekte Sorel at voldelige opptøyer nesten alltid fulgte i kjølvannet av streiker. Sorel blir noen ganger tolket som en anarkosyndikalist fordi han var skeptisk til store paraply-fagforeninger av typen LO. Han ville at hver enkelte bedrift og industri skulle danne spontane fagforeninger, som var løst og uformelt tilknyttet hverandre, og han ville videre at proletariatet skulle riste av seg myke verdier som ble presset ned på dem fra borgerskapet og de sosialistene som jobbet innenfor demokratiet. Arbeiderne måtte kaste av seg verdier som demokrati, humanisme, tradisjon, nasjon, religion og andre demotiverende faktorer, og knekke det borgerlige samfunn gjennom vold og generalstreik. Sorels tanker ble skrevet ned i boka "reflections on violence" fra 1906, og oppsummerer holdninger og tanker som lenge hadde utviklet seg i den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen.

Sorels siste skrift var et hyldningsskrift til Lenin, hvor han sluttet seg til den russiske bolsjevismen.

I Norge ble ikke Sorel anerkjent i nevneverdig grad. Norsk Syndikalistisk Føderasjons tidsskrift Solidaritet nr. 5, mai 1946 hadde artikkelen «Georges Sorel. 100-årsdagen for hans fødsel.» av Harald Winge: «Sorels betydning som syndikalismens teoretiker har vært svært omtvistet blant de eldre franske syndikalister og blant syndikalistiske forskere i andre land. Og man kommer lett til den anskuelse at hans historiske virksomhet har vært i en viss grad konjunkturbetont. [...] I tidene straks før siste verdenskrig dukket Sorels navn opp i diskusjonen på nytt. Den fikk en eiendommelig høykonjunktur i enkelte intellektuelle kretser, hvor man søkte å gjøre hans teorier identiske med fascismen»

Mussolini så på Sorel som en av sine læremestere.

Syndikalismen og fascismen

Mange syndikalister befant seg i en gråsone mellom nasjonalsyndikalisme og revolusjonær syndikalisme. Altså var det stor usikkerhet i om revolusjonen skulle munne ut i lokalt selvstyre basert på lokale fagforeninger, eller om partiene i parlametet skulle byttet ut med fagforeningsrepresentanter fra de forskjellige yrkesgruppene.

Før 1. verdenskrig var Mussolini marxist, og redaktør av det sosialistiske tidsskriftet Avanti!. I 1915 klarte Mussolini i å overtale lederne for de italienske syndikalistene i USI i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette medførte at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene. Tusenvis av tidligere syndikalister ble fascister. Da det italienske fascistpartiet ble dannet i 1919 fantes det derfor både korporativister og nasjonal-syndikalister blant medlemmene, og i forkant av marsjen mot Roma i 1922 ble det dannet mange spontante nasjonal-syndikalistiske fagforeninger som angrep andre fagforeninger, spesielt de som var med i de store paraplyene. Etter revolusjonen i 1922 inngikk fascistpartiet i en samarbeidsregjering med liberalerne og de konservative, og da de vant valget og avskaffet parlamentarismen i 1926 var den fascistiske bevegelsen blitt svært utvannet. Mange mener derfor at Mussolinis fascisme aldri ble ekte fascisme, og at hverken nasjonal-syndikalistene eller korporatvistene fikk det slik de ville ha det. Korporativismen slik den ble utviklet under Mussolini var laget på en slik måte at toppstillingene i regjeringen, og Mussolini selv var beskyttet, men den hadde mye å si som et system av veiledningsorganer for staten.

Syndikalismen og peronismen

Etter valgseieren i 1946 dannet Peron et ett-parti styre med nære linker til de store paraply-organisasjonene for arbeidstakere. (organisasjoner som LO, norsk tjenestamannslag og slikt) Disse hadde støttet Perons valgkampanje, og fordi parti og fagforeninger var enige om politikken styrket de hverandre gjensidig. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men gjenvalgt eksil i Spania i 1973, og styrte fram til sin død i 1974.

Teoretikere

Blant sine teoretikere regner syndikalistene bl.a. Pierre-Joseph Proudhon, Mikhail Bakunin, Peter Kropotkin, Rudolf Rocker, Emile Pouget, Fernand Pelloutier («Syndikalismens far» ) og Hubert Lagardelle. Mange syndikalister vil også legge Karl Marx til teoretikerne; det gjelder først og fremst hans materialistiske historieoppfatning og kritikken av kapitalismen. Imidlertid avviser de Marx' økonomiske determinisme og synet på staten i overgangssamfunnet (proletariatets diktatur). I stedet betoner syndikalistene viljen til, og nødvendigheten av, handling. Syndikalistene vil ikke vente på historien, men selv skape historie. Noen vil også hevde at Marx' frihetlige ideer ble videreført i syndikalismen, mens hans autoritære sider ble videreført i leninismen.

Norge

I Norge har syndikalismen først og fremst vært representert med Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF), Norges Ungsocialistiske Forbund og Føderalistisk Propagandaforbund. Også i Fagopposisjonen av 1911 fantes det syndikalistiske elementer.

Se også

Kilder

Arvid Weber Skjærpe: Selvstyre som system. Pax Forlag, 1977