Pausen
Pausen (Pausinn) var en av Middelalderbyen Oslos bygårder, altså et gårdsbruk som lå innenfor byens grenser. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen som lå omtrent der Klemetsallmenningen møtte Bjørvikshavna.[1] P.A. Munch, Edvard Bull og Alexander Bugge mente alle at gården hadde navnet etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller eventuelt et annet medlem av hans familie, på samme måte som gården Kyrningen var navngitt etter en person med navnet Kyrning.[2][1] P.A. Munch, Edvard Bull og Alexander Bugge mente også, basert på navnet, at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse, og omtalte denne slekten som en innflytelsesrik innvandrerslekt i senmiddelalderens Oslo.[3][1][4] P.A. Munch skrev i Det norske Folks Historie:
- der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.[3]
Oslo hadde et betydelig nedertysk element allerede i høymiddelalderen, på 11- og 1200-tallet, gjennom innvandrede (neder)tyske og nederlandske kjøpmenn og håndverkere.
I 1370-årene var bygården Pausen eid av Anbjørg Ketilsdatter, som er titulert som hustru (en tittel som da var reservert for ektefeller av væpnere, rådmenn i byene og av lagmenn).[1]
Det foreligger ikke sikre holdepunkter for en eventuell forbindelse mellom bygården Pausen og personer med navnet Paus i Oslo på 13–1400-tallet og den nålevende slekten Paus som er kjent i Oslo fra 1500-tallet; Cornelius S. Schilbred skrev at «forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort».[5] Alexander Bugge la til grunn at den senere slekten var identisk med slekten som gav navn til Pausen,[4] mens S.H. Finne-Grønn i sin bok Slekten Paus antok noe mer forsiktig at den moderne slektens navn «har nok sin forbindelse med» lagmannen og hans slekt, og med bygården Pausen.[6] De eldste sikkert kjente stamfedrene for denne slekten som i sin levetid ble kalt ved navnet Paus ble født rundt hundre år etter at bygården siste gang ble nevnt i kildene. Det som taler for en form for forbindelse – enten det er avstamning, en annen familiær relasjon eller oppkalling etter personer eller gården – er navnelikheten (med et utypisk navn) og at de tilhørte samme fåtallige elite i en nokså liten by med trolig under tusen innbyggere etter svartedauden og rundt 5000 på 1500-tallet, og at avstanden i tid ikke er alt for stor. Statistisk er derfor en forbindelse ganske plausibelt.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Edvard Bull, Kristianias historie, bd. I (Oslos historie), s. 135, 180 og 245, Cappelen, 1922
- ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie, VI, s. 143
- ^ a b P.A. Munch, Det norske Folks Historie, Anden Hovedafdeling, Del 1, s. 256, 1862
- ^ a b Alexander Bugge: «Oslo i de første to–tre hundre aarene», St. Hallvard, vol. I, s. 7–23 (her s. 15)
- ^ Cornelius S. Schilbred: «To nye slektsbøker: Slekten fra Grinder og Slekten Paus», Aftenposten, aften, 22. september 1943 s. 2
- ^ S. H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer.