Romersk bad

Det romerske bad i den engelske byen Bath, som har fått navn etter badet.

Romersk bad, også kjent som terme (latin: Thermae; fra gresk: θερμός, thermos, «varmt»; også balnea, av gresk βαλανεῖον, balaneion) var fasiliteter for bad. Med «terme» menes store, keiserlige badekomplekser, mens balneae var mindre fasiliteter, offentlige eller private, som eksisterte i stort antall over hele Romerriket.

De fleste romerske byer hadde minst, om ikke flere, slike badeanlegg. Disse sentrene var ikke kun for å bade, men også for sosialisering og andre aktiviteter. Romersk badehus ble også bygd i private villaer, byhus og i festninger. De fikk vann fra en nærliggende elv eller mest vanlig, fra rørledninger som en akvedukt. Vannet ble varmet opp fra et ildsted før det ble kanalisert inn i varme baderom. Formgivningen av slike bad er diskutert og framlagt av arkitekten og ingeniøren Vitruvius i dennes verk De Architectura libri decem.

Terminologi

Symbol på et badegulv i mosaikk fra Sabratha i provinsen Africa, dagens Libya. Det viser badesandaler, tre strigeler (skraper) og ordtaket SALVOM LAVISSE, «et bad er bra for deg»

Thermae, balneae, balineae, balneum og balineum kan alle bli oversatt som «bad», skjønt de latinske kildene kan skille mellom disse begrepene.

Balneum eller balineum, avledet fra greske βαλανεῖον uttrykker, i dens hovedmening, et bad eller badekar, slik som de fleste romerske personer stort sett hadde i sine egne hus, og derav det rommet hvor badet var, hvilket også er den egentlige oversettelsen av ordet balnearium. Forkortingsordet balneolum ble benyttet av Seneca den yngre for å mene baderommet til hærføreren og statsmannen Scipio i villaen ved Liternum, og er uttrykkelig benyttet for å karakterisere beskjedenheten til den republikanske oppførsel i kontrast til luksusen i Senecas egen tid. Men da badene til private ble mer luksuriøse og besto av mange rom framfor et lite kammer som beskrevet av Seneca, ble flertallsordet balnea eller balinea benyttet, hvilket fortsatt i korrekt språkføring, referert kun til bad hos private personer. Således benyttet Cicero begrepet balnearia for badene i sin bror Quintus' hus. Balneae og balineae, som i henhold til Varro, hadde ikke noe entallsnummer, var offentlige bad. Men denne nøyaktigheten i språkbehandling ble oversett av mange påfølgende forfattere, og i særdeleshet blant poeter, blant dem hvor balnea ikke uvanlig ble benyttet i flertallsnummer for å betegne offentlige bad ettersom ordet balneae ikke kunne bli benyttet poetisk i heksameter. Plinius den yngre, også i samme setning, benyttet balnea i nøytral flertall for offentlige bad, og balneum for private bad.

Thermae (som kommer fra det greske adjektivet thermos, "varmt") betydde varme kilder, eller bad med varmt vann, men kom etter hvert til å bli benyttet for de storslåtte byggverk som vokste fram i det romerske keiserriket. Således for det enkel balneae under den romerske republikken, og som besto innenfor deres rekkevidde av bygninger, alt tilbehør som tilhørte det greske gymnasia, foruten også en regulært virksomhet knyttet til bad. Skribenter, imidlertid, benyttet disse begrepene uten å skille mellom dem. Således ble de bad som ble reist av Claudius Etruscus, frimann under keiser Claudius, betegnet av Statius som balnea, og av Martialis som Etrusci thermulae. I et epigram av Martialis]— subice balneum thermis — er begrepene ikke en henvisning til hele bygningen, men til to ulike kamre i denne samme bygningen.

Bygningsutforming

Kart over Gammelbadet i Pompeii.

Et offentlig bad ble bygget rundt tre hovedrom: caldarium (stort varme bad), tepidarium (varme bad) og frigidarium (kalde bad). En del romerske bad hadde også dampbad: sudatorium, et fuktig dampbad, og laconicum, et tørt dampbad ganske likt en moderne badstue (sauna).

Ved hjelp av illustrasjonen vil denne artikkelen beskrive formgivningen til Gammelbadet i Pompeii som lå ved siden av forum, og som er et av de best bevarte romerske bad. Referansene er til gulvplanet som er avbildet til høyre.

Hele bygningen besto av et dobbelt sett av bad, et for menn og et annet for kvinner. Det hadde seks ulike innganger fra gaten, en som (b) ga tilgang til det mindre kvinneavdelingen. De fem andre inngangene førte alle til mennenes avdeling, hvorav to (c og c2) kommuniserte direkte med ovnene, og de andre tre (a3, a2, a) til baderommene.

Atrium

Etter å ha gått gjennom hovedinngangen som lå noe unna gaten via en trang gangvei som omga bygningen og etter å ha gått opp tre trappetrinn, fant den besøkende et lite kammer på sin venstre side (x) som inneholdt en vannklosett (latrina), og fortsatte deretter inn i dekket portico (g, g), som gikk rundt på tre sider av en åpen gårdsplass (atrium, A). Disse utgjorde til sammen vestibylen for badene (vestibulum balnearum), hvor tjenerne ville vente.

Bruken av atrium

Dette atrium var gymnastikksal for unge menn, eller kanskje fungerte som en prominade for besøkende til badene. Innenfor denne gårdsplassen oppholdt badevakten (balneator) seg, og som tok en quadrans (romersk mynt) fra hver besøkende. Rommet f, som gikk bak fra portico, kan ha vært opptatt for den besøkende, men mest sannsynlig var det en oecus eller exedra, tilgjengelig for de høyere samfunnsklasser mens de ventet på bekjente fra badenes indre. I atrium var det oppslag om teaterforestillinger eller andre kunngjøringer av allmenn interesse. En av disse som annonserte et gladiatorshow eksisterer fortsatt. Langs veggene av inngangen var det sitteplasser (scholæ).

Apodyterium og frigidarium

En passasje (eller flere) ledet inn til apodyterium (B), et rom for omkledning hvor alle besøkende må møtes før de kunne gå inn i selve badet. Her tok de besøkende av seg klærne som ble tatt vare på av slaver kjent som capsarii, beryktet i antikken for deres påståtte uærlighet. Apodyterium var et stort kammer med steinseter langs to sider av veggene (h, h). Huller er fortsatt synlige langs veggene, og disse markerte antagelig plassene for hvor det var hengere som de badende kunne henge klærne. Rommet var lyst opp av et glassvindu, og seks dører. En av disse førte til tepidarium (D) og et annet til frigidarium (C), hvor dets kaldbad (referert til som loutron, natatio, natatorium, piscina, baptisterium eller puteus; begrepene «natatio» og «natatorium» antyder at en del av disse badene også var svømmebasseng). Badet i dette rommet er konstruert i hvit marmor, og som man nådde via to marmortrapper.

Det engelske verket Harper's Dictionary of Classical Antiquities fra 1898 hadde illustrasjoner som forestilte seg hvordan rommene i Gammelbadet ved Pompeii antagelig så ut:

• 
  Apodyterium
• 
  Frigidarium
• 
  Tepidarium

Tepidarium

Fra frigidarium kunne baderen som ønsket å gjennom varme bad og svetteprosessen gå til tepidarium (D). Det inneholdt ikke vann verken ved Pompeii eller ved badene til Hippias, men var kun oppvarmet av varm luft til en egnet temperatur for å kunne forberede kroppen for den store varmen fra damp og varme badene, og når den badende kom ut igjen, kunne unngå altfor stor overgang til vanlig luft. I badene ved Pompeii fungerte dette rommet som et apodyterium for de som tok varme bad. Veggene hadde en rekke adskilte avlukker eller hvileplasser for å ta imot antrekket. Avlukkene er adskilte fra hverandre ved en rekke skulpturelle figurer av en form som kalles Atlantes eller Telamones (støtteskulpturer), som stakk ut fra veggen og støttet opp en rik list over dem.

Ccaldarium i Pompeiis Gammelbad.

Tre bronsebenker var også funnet i rommet som også ble varmet opp ved deres berøring til luftoppvarmingsanlegget til det tilstøtende rommet. Det samme var tilfelle med et fyrfat av bronse (foculus), hvor trekullaske fortsatt var igjen da man gjorde utgravninger av Pompeii. Å sitte og svette ved siden av et slikt fyrfat ble kalt for ad flammam sudare.

Tepidarium er generelt det mest utsmykkede rommet i badene. Det var kun et rom for å sitte i og bli fuktet og smurt inn. I Gammelbadet ved Pompeii var gulvet preget av mosaikk, hvelvtaket smykket med stukkatur og malt. Veggene er røde.

Innsmøring med olje eller salve ble utført av slaver kalt for unctores og aliptæ. Det skjedde tidvis før man gikk inn i de varme badene, og tidvis før man gikk inn i kalde bad, og tidvis etter kaldbadet og før man tok på seg klærne for å sjekke svettingen. En del bad hadde særskilte rom (destrictarium eller unctorium) for denne hensikt.

Caldarium

Fra tepidarium åpnet en dør til caldarium (E), og mosaikkgulvet her lå rett over brennkammer eller luftoppvarmingsanlegget. Dets veger var også hule, noe som dannet et stort avtrekk som var fylt med oppvarmet luft. Ved den ene enden var det en rund tank (labrum), og ved den andre et firkantet badested (puelos, alveus, solium, calida piscina), som man kom til fra plattformen (schola) ved trappetrinn. Labrum inneholdt kaldt vann som ble tømt over den badendes hode før vedkommende forlot rommet. Disse tankene er gjort av marmor i Gammelbadet, men det finnes også de som ble gjort av rent sølv. På grunn av den store varmen i rommet var caldarium i liten grad eller beskjedent dekorert.

Laconicum

Tilknyttet caldarium var laconicum. Navnet, som betydde spartaner, ble valgt ettersom det var den eneste form for varme bad som antikkens spartanere aksepterte. Gammelbadet i Pompeii hadde ikke noe laconicum, som var et rom enda varmere enn caldarium, og benyttet ganske enkelt som et svetterom og ikke et bad. Det er sagt at det ble introdusert til Roma av Agrippa. Det er referert til av Dio Cassius for å være rundt 75 fot i diameter og at han kalte det for Laconicum Gymnasium. Et slikt rom kunne også bli kalt for sudatorium eller assa.

Tjenesteområder

En ovn i tre lag (miliarium).

Apodyterium har en gang (q) som kommuniserer med munningen av brennkammeret, kalt for praefurnium eller propigneum; og ved å gå gjennom denne passasjen nådde man kammeret M og som også har ankomst fra gaten ved c. Det var her fornacatores oppholdt seg, eller de personer som hadde ansvaret for ovnene og oppvarmingen. Av dets to trapper førte det ene til taket og det andre til kjelene som inneholdt vann.

Det var tre dampkjeler, en for hvor (caldarium vas) holdt varmt vann; en andre, lunken (tepidarium); og den tredje, den kalde (frigidarium). Varmtvannet ble omgjort til varme bad ved et rør gjennom veggen, markert på plansjen. Under det varme rommet var det satte en sirkelrund ovn d, som var mer enn 7 fot i diameter og som varmet opp vannet og fylte varm luft inn i de hule cellene i hypocaustum. Det passerte fra ovnen under det første og siste av kjelene ved to kanaler eller avtrekk; og da vannet ble trukket ut derfra, ble det ført videre til det neste, tepidarium, som sto på et noe høyere plan og et stykke unna ovnen. Det var allerede betydelig oppvarmet fra dets nærhet til ovnen og varmeanlegget under det, slik at det økte underskuddet av det første uten det i vesentlig grad minsket temperaturen; og vakuumet i det siste ble igjen fylt opp fra det som lengst unna, og som inneholdt kaldt vann mottatt direkte fra den kvadratiske beholderen bak dem. Ovnene i seg selv er ikke lenger bevart, men inntrykkene de etterlot i mørtelen hvor de var satt inn er fortsatt meget synlige. Det har gjort det mulig for ettertiden å bestemme deres respektive posisjoner og dimensjoner. Slikke ovner synes å ha blitt kalt for miliaria, grunnet deres likhet i formen til en milepæl.

Bak ovnene var det enda en korridor som førte til gårdsplassen eller atrium (K) som ble benyttet av badets tjenere.

Kvinnenes bad

Tilstøtende, men et mindre badeanlegg var benyttet av kvinner. Inngangen er ved dør b, som gikk inn til en liten vestibyle (m) og derfra inn i apodyterium (H), som, akkurat som den til mennene, har sitteplasser (pulvinus, gradus) på begge sider av veggen. Denne åpner opp ved kald bad (J), tilsvarende til natatio i mennenes sett, men i langt mindre dimensjoner. Det er fire trappetrinn på innsiden for komme ned i det.

På motsatt side av inngangsdøren til apodyterium er det en annen dør som fører til tepidarium (G), som også kommuniserer med oppvarmingsrommet (F). På begge sider av denne er det et varmebad i en kvadratisk fordypning, og i motsatt ende labrum. Gulvene er hengende og veggene har hull for avtrekk, tilsvarende som ved mennenes bad. Tepidarium i kvinnenes bad hadde ikke fyrfat, men det hadde en hengende gulv

Badenes hensikt

Ruinene av de enorme badene i Caracallas termer i Roma, fullført i år 216 på sted utgjørende 25 hektar (33 acre).

Badene er ofte inkludert, bortsett fra de tre hovedrommene som er listet over, en palaestra, eller utendørs gymnastikkområde hvor mennene kunne drive på med ulike spill med ball og øvelser. Der ble det også løftet vekter og kastet diskos. Mennene ville olje seg inn (da såpe var en luksusvare og ikke vanlig tilgjengelig), vann, og skraper (strigel) for å fjerne oljen. Velstående mennesker kunne bringe med seg en capsarius, en slave som bar herrens håndkle, olje, og skraper til badene og som deretter voktet dem mens herren badet da det var kjent at tyver ofte hang rundt i badene.

Omkledningsrommet var kjent som apodyterium (fra gresk ἀποδυτήριον, apodyterion, apo + duo, "å ta av", det vil si omkledningsrom).

Kulturell betydning

På mange måter var de romerske badene likeverdige med samfunnssentra. Ettersom badeprosessen tok tid var det nødvendig med samtaler. Mange romere ville benytte badene som et sted å invitere venner til middagsselskaper, og mange politikere ville gå til badene for å overbevise sine medborgere til å bli deltagere i deres sak. Badene hadde mange andre tjenester i tillegg eller i tilknytning til bad, eksempelvis bibliotek, rom for framføring av poesi, og steder for å kjøpe og spise mat. Den moderne tilsvarighet ville være en kombinasjon av bibliotek, kunstgalleri, kjøpesenter, restaurant, treningssenter og spa.

Badene var også et sted for betydningsfulle skulpturer; blant de velkjente som er funnet ved Caracallas termer i Roma er Farnesiske okse og Farnesiske Herkules. Begge er i dag i Museo di Capodimonte i Napoli.

Romerne mente at god helse kom fra bad, spise, massasje og trening. Badene hadde alle disse godene på et sted. Ettersom flere borgere badet flere ganger i uken var det romerske samfunnet preget av relativ høy personlig hygiene. Det er sagt at da en romersk keiser ble spurt av en utlending om hvorfor han badet en gang om dagen, skal han ha svart: «Jeg har ikke tid til å bade to ganger om dagen».

Keisere bygde offentlige bad for å utmerke seg selv og samtidig bygge et varig monument over sin egen sjenerøsitet. Om en velstående romer ønsket å oppnå folkets gunst kunne han betale for en dag med fri tilgang i sitt navn. Eksempelvis kunne en senator som håpet å bli tribun betale inngangspengene ved et særskilt bad på sin fødselsdag for å bli kjent for folket i området.

Lokalisering

Virtuell rekonstruksjon av romersk bad i Wissembourg i Tyskland ved hjelp av 3D-teknologi.

Det ble bygget badeanlegg over hele Romerriket. Hvor det var varme kilder, som i Bath i England, Băile Herculane i Romania eller Serdica i Bulgaria, ble det bygget et romersk bad, thermae, rundt dem. Alternativt ble et system av kypokaust (fra hypo «nedenfor» + kaio «å brenne») konstruert for å utnytte varmen ved at vannet ble ført i rør fra en ovn (praefurnium).

En rekke romerske offentlige bad har overlevd, enten som ruiner eller i ulik grad av konservering. Blant de mer kjente romerske bad er badeanlegget i Bath i England, badene til Caracalla, byggverk som Diokletians termer (bad), Thermae Titi, badene til keiser Titus, og til keiser Trajan (alle i Roma), foruten bad i Sofia, Serdica og Varna (alle i Bulgaria). De antagelig med komplette er ulike offentlige og private bad i Pompeii.

Romerske bad etter den klassiske antikken

Badekar fra Clunybadet i Paris

Det vestlige Romerriket kollapsa i løpet av 400-tallet, og med det forsvant det vi kan kalle en offentlig badekultur av stor skala i Vest-Europa. Slik var det ikke i øst. Det østlige Romerriket, gjerne kalt det Bysantinske imperium, overlevde 400-tallets omveltninger, og skulle bestå som en viktig stormakt gjennom store deler av middelalderen. Her overlevde den offentlige romerske badekulturen, etter å ha gjennomgått større og mindre endringer.

De siste virkelig enorme badene blei bygd ved seinantikkens begynnelse; Diokletians og Konstantins termer var de to siste keiserlige termene som blei bygd i Roma. Med sine 120 000 kvadratmeter var Diokletians termer det største romerske badeanlegget noen sinne. Konstantin gjennomførte også en stor utbygging av det allerede eksisterende Zeuxippos-badet i Konstantinopel. Seinantikken innledes altså med noen av de største romerske badene vi har. Derimot blei det seinere på 300-tallet og framover bygd bad av relativt moderat størrelse. Storslåtte bad blei erstatta av små nabolagsbad, og det var disse små badene som skulle bli ikoniske for Øst-Romerriket i seinantikken og middelalderen, samt deler av den islamske verden fram til vår egen tid.  

Av andre endringer i seinantikken ser ut til at segregeringa av kvinner og menn, som hadde forsvunnet delvis i tidlig keisertid, kom tilbake.  Palestraen forsvant, en tendens som hadde starta allerede i tidlig keisertid. Frigidariumet blei i økende grad erstatta av det som har blitt kalt en ”sosialiseringshall”. Fra slutten av 300-tallet har det også blitt påpekt en tendens til å bygge individuelle badekar i stedet for fellesbasseng.

Moderne tyrkisk bad

Med kristendommen fulgte et nytt syn på kropp, nakenhet og hygiene, og det er nærliggende å knytte flere av disse endringene til religionsskiftet i Romerriket. Både idrett og felles nakenhet på tvers av kjønn var elementer i den romerske kulturen de kristne mislikte sterkt. Også individuelle badekar kan tolkes som en kristen strategi for å få bukt med felles nakenhet, men kan også knyttes til økonomisk nedgang i seinantikken, da individuelle kar krevde mindre ressurser både å bygge og drifte. At byggingen av store termer tok slutt, og at små nabolagsbad blei normalen bør også tolkes i lys av økonomisk nedgang i seinantikken og tidlig middelalder. 

Som et resultat av de islamske erobringene av østromersk territorium fra 600-tallet og framover, blei badekulturen overlevert til først araberne, og siden tyrkerne. Slik kan en spore ei ubrutt utvikling fra det romerske badet til dagens hamam.   

Litteratur

• Rich, Anthony (1890): «Balneae» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Antiquities (3. utg.). London: John Murray. s. 183 et seq.
• Peck, Harry Thurston, red. (1898): «Balneae» i: Harpers Dictionary of Classical Antiquities. New York: Harper & Brothers.
• Aaland, Mikkel (15. mai 1998): «Mass Bathing: The Roman BaInea and Thermae». Cyber-Bohemia.
• McManus, Barbara F. (2011): Roman baths and bathing, College of New Rochelle
• Brown, Peter (1978): The making of late Antiquiy. Cambridge, Massachusetts og London: Harvard University Press.
• Chadwick, Henry (1967): The early church. Harmondsworth, Middlesex: Penguin Books.
• Nielsen, Inge (1990): Thermae et balnea. The architecture and Cultural History of Roman Public Baths. Århus: Aarhus University Press.
• Ward, Roy Bowen (1992): Women in Roman Baths, The Harvard Theological Review 85 (2), s. 125–147. Cambridge University Press.
• Yegül, Fikret (1992): Baths and Bathing in Classical Antiquity. New York: MIT Press.
• Yegül, Fikret (2010): Bathing in the Roman World, Santa Barbara: University of California, Cambridge University Press.

Eksterne lenker

• (en) Ancient Roman thermae – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• ThermeMuseum (Museum of the Thermae) in Heerlen
• Traianus – teknisk undersøkelse av romerske offentlige byggverk
• 3d reconstruction of a Roman baths Limes i Østerrike Arkivert 31. mai 2011 hos Wayback Machine.
• Roman Baths of Weissenburg Digital Media Archive foto med mere) med data fra byen Weissenburg/CyArk-forskningsprogram